Michael Manns invasjon av L.A.s mange gater

Englenes by, Los Angeles, eller lysenes by, slik Robert De Niros karakter, Neil McCauley, så stemningsfullt uttrykker det i «Heat (1995)» når han skuer utover byen fra sitt tilholdssted oppe i høyden, er med sine drøyt fire millioner innbyggere fra alle verdens bortgjemte kriker og kroker og sin status som en av verdens ledende byer innenfor kultur, teknologi og media, et perfekt utgangspunkt for virkelighetsnære actionfilmer lagt til byens mange gater. Fra befolkede, særegne strøk på dagtid, til mystiske, mørke smug når sola er gått ned – L.A. er virkelig blitt satt på kartet av regissør Michael Mann.

I 1995 kom den eksellente actionfilmen «Heat», med et uvanlig stort fokus på karakterbygging, og huskes nok først og fremst for den ekstreme bankranscenen i byens kjerne, i kombinasjon med radarparet Al Pacino og nevnte De Niro. Ni år senere var Mann igjen tilbake, da med «Collateral (2004)», for anledningen filmet i mørket og med så mange likheter fra sin forrige L.A.-produksjon, «Heat», at det føles naturlig å trekke paralleller.

Atmosfære

«Heat» og «Collateral» krysser hverandre på flere plan, dog gjerne indirekte. I åpningsminuttene av «Collateral» byttes to kofferter på en flyplass på dagtid, men foregår om kvelden, før filmen rundes av på et av byens mange tog når døgnet snart er gått rundt og sola atter en gang stiger på himmelen. «Heat» derimot, utspiller seg på dagtid, men rundes av på en flyplass om kvelden. Både tid og sted i begge filmene er med andre ord langt fra tilfeldig. Helhetlig danner disse tilsynelatende tilfeldighetene en ubeskrivelig atmosfære, som bare er å finne i de ypperste filmer. Det finnes knapt en håndfull mengde filmer som kan puttes i denne båsen, så det er mildt sagt imponerende av 65 år gamle Michael Mann å ha laget to filmer som er dette verdig.

Felles karakterer

«Collateral» og «Heat»s fire hovedpersoner bunner i to ulike typer: Max (Foxx) i «Collateral» og Lt. Vincent Hanna (Pacino) i «Heat» er heltene, som – indirekte i form av makt, eller direkte som en del av den selvvalgte jobben – blir offer for de slemme guttas handlinger, og påvirkes i hovedsak ikke fysisk, men psykisk. Max opplever sitt livs verste natt når han tvinges til å være Vincents sjåfør, mens Vincent Hanna i «Heat» jakter på bankranerne fordi han føler han må, ikke bare som en stor del av jobben, men også fordi jobben er blitt ham, noe som også merkes på det stadig mer skrantende ekteskapet.

I motsatt ende har vi bankraneren Neil McCauley og leiemorderen Vincent, som begge er profesjonelle innenfor sitt definerte, kriminelle område, fordi de liker det, det er blitt en del av dem, og det kan vanskelig tenkes en hverdag uten, ikke ulikt Pacinos politiskikkelse i «Heat».

Ulike skjebner

Det er liten tvil om at begge disse filmene har opparbeidet seg en sentral plass i actionfilmhjertet mitt etter flere gjensyn. På sitt verste er Manns produksjoner på høyde med alminnelige actionfilmer fra Hollywood; på sitt beste er han i en egen divisjon, og i mine øyne en av verdens beste actionfilmregissører og ansvarlig for filmer som gir deg noe mer enn bare ordinær action. Hans evne til å grave dypere i menneskesinnet, for ikke å snakke om interessen for å skildre ulike skjebner med naturtro og rå framstillinger, er uvurderlig. Når han så gjør det på den stilsikre måten vi er kjent med fra 80-tallets «Miami Vice»-serie, er det ikke rart jeg elsker ham.