Når enkeltpersoners meninger ikke holder mål

By Espen Andersson — 18. August 2006 21:35 — categorized in Kulturprat — 4 comments

Filmkritikere drept og latterliggjort, skriver Dagbladet i dag. Sakens utgangspunkt er Los Angeles Times' «Critics' voices become a whisper» av Patrick Goldstein. Sakens kjerne er at amerikanske medier i løpet av året har slaktet flere kommende publikumssuksesser og det spekuleres i om filmkritikernes storhetstid er over. Når filmkritikere hadde sin storhetstid er meg ukjent, men det er likevel ikke en overraskende utvikling vi står ovenfor.

Delte meninger: Miami Vice hadde nylig premiere og ble godt mottatt her til lands med terningkast 5 i både Dagbladet og VG, som beskrev filmen som stilsikker og velregissert action. Selv opplevde jeg filmen som en halvveis vellykket modernisering av sitt utgangspunkt fra 80-tallet og beskrev den som langdryg og ufokusert, hvilket igjen understreker hvor delte meninger folk ofte har.

Først av alt kan det vanskelig sies at filmkritikere ansatt av ulike publikasjoner representerer den gjennomsnittlige filmtitter. Filmkritikere har som oftest dypgående informasjon og innsikt i filmhistorie, regi og sannsynligvis sett mange hundre, om ikke tusen filmer flere enn hva de fleste andre har. De får på mange måter et helt annet utgangspunkt, de trekker lettere paralleller og likhetstrekk med andre filmer og kan fort finne på å trekke en karakter eller to fordi filmen er fylt med klisjeer. Som anmelder har sett i en eller annen komedie fra 40-tallet. Men folk flest? De vil finne det hele tatt ustyrtelig morsomt — de har tross alt ikke sett noe slikt før.

Det er vel heller ikke noe nytt at filmkritikere får kjeft og titt og ofte blir anklaget for å både være kjøpt og betalte og ignorante. Selv har jeg aldri brydd meg stort om hva filmkritikerne sier her til lands; slike vurderinger blir rett og slett for subjektive for meg og det er ikke sjeldent jeg er fryktelig uenig med f.eks. hva Dagbaldet skriver. Og det er nettopp her mitt andre poeng kommer inn. Nettsteder som IMDb — The Internet Movie Database — med nærmere 40 millioner besøkende gir meg et langt mer respektivt overblikk over hva folk flest synes om filmen. Der kan man eksempelvis gruppere alle stemmer og se om menn eller kvinner rangerer filmen høyest, hvilken målgruppe som treffes best eller om europeere liker filmen bedre enn amerikanere. Det er dette som er fremtiden for filmvurderinger.

Som det så fint står i originalartikkelen:

Who says critics don't matter anymore? The new trailer for Paramount's upcoming numskull comedy "Jackass: Number Two" is full of quotes from reviews of the first movie. There's just one tiny twist: The studio uses the vitriolic reviews attacking the first film ("A disgusting, repulsive, grotesque spectacle" says an aghast Richard Roeper) to promote the new picture.

With a sly, leering note of triumph, the narrator intones: "Unfortunately for them, we just made 'Number Two'."

Nei, lenge leve demokratiske filmkolonner i fremtidens publikasjoner hvor leserne har makten …

RSS Comments (4)

# By Iversen – 18. August 2006 21:53

Amen.

# By Joakim Bugge – 19. August 2006 16:41

Ditto!

Jeg liker spesielt det du skriver i andre avsnitt, for jeg er nok akkurat slik det er. Jeg har egentlig aldri tenkt over det, men du har absolutt rett.

Jeg er også en hyppig bruker av IMDb.com og leser ofte anmeldelsene til folk som har sett filmen før. For noen år siden skrev faktisk en filmanmelder i Aftenposten, som bottom line i artikkelen sin, at han ønsket skuespillerinnen i hovedrollen å brenne i helvette.

Ordtaket «smaken er som baken» kom nok ikke fra ingenting.

# By Tomte – 21. August 2006 22:43

Er det én anmelder jeg overser glatt så må det være Jon Selås i VG. Det er tidenes verste anmelder.

# By Stian Andreassen – 22. August 2006 19:30

Du skriver: «Filmkritikere har som oftest dypgående informasjon og innsikt i filmhistorie, regi […]»

Dette er jeg sterkt uenig i. Mitt inntrykk er at filmkritikere, iallefall de norske, har lite innsikt og kunnskaper, og veldig ofte har et alt for snevert fokus. Ta for eksempel en norsk filmkritiker, la oss kalle henne «Tove». Tove er veldig glad i dramafilmer. Hun har en stor forkjærlighet for Kieslowski, og har lest alt hun har kommet over om ham, og har selvsagt sett alle filmene hans. Dermed kan hun framstå som kunnskapsrik og intellektuell når det gjelder filmene hans, og hun kan – som du sier – trekke paralleller til alle filmer som likner på hans. «Så flink hun er,» tenker folk, når hun forteller om hvordan synergien mellom Kieslowskis Rød/Hvit/Blå-trilogi viser hvordan de psykosomatiske tendenesene i et menneske gjennom samfunnet påvirker essensen av den lidelse som framgår i poesien som oppstår i det Kieslowski på glitrende vis påtvinger oss resonansen fra sanseapparatet til Kafkas katt! «Jøss, hun kan jammen mye om film!»

So far so good …

Men det lages ikke alt for mye sånne filmer. Så Tove må ofte anmelde andre filmer, for det er jo det avisen hun jobber for betaler henne for å gjøre. Så Tove må gå på alskens filmer, i sjangre hun slett ikke liker. Hun hater f.eks. sci-fi, men på anmelde «Serentiy». Hun har ingen kunnskap om sci-fi, om Joss Wheadon, om TV-serien «Firefly» som «Serenity» er en oppfølger til – TV-serien har hun forøvrig ikke sett. Og ikke går det an å trekke paralleller til Kieslowski. Så hun slakter selvsagt «Serenity». All kunnskapen, eller mangelen på sådan, hjelper henne ikke når hun er utenfor sitt element. Både Tove og avisen hun jobber for burde egentlig innse at Tove slett ikke burde anmelde filmer som er så utenfor hennes interessefelt. For da blir anmeldelsene hennes verdiløse.

Det avisen burde gjort, var å sende han nerden på annonseavdelingen, som har sett alle sci-fi-serier fra «Raumpatrouille» og «Space: 1999» til «Stargate SG-1» og «Farscape», og som holder halvtime lange monologer rundt lunsjbordet om kostymene i den nye «Battlestar Galactica» kontra den gamle fra 70-tallet – som har sett «Firefly» tjuetre ganger, og feirer bursdagen til Joss Wheadon med bløtkake og øl. Men neida. «Vi sender Tove. Hun kan så mye om film. Visste du at Kieslowski ikke kom inn på filmskole tre ganger!? Det er helt sant, Tove fortalte det.»

De fleste anmeldere i norske aviser er FFF. Fise-Fine Filmsnobber. Og fokuset deres er snevrere enn et 1000mm objektiv. Det er filmnerder som burde anmelde film i norske aviser. Det er oftere filmnerder som har kunnskapsnivået og slik dyptgående innsikt i filmhistorie, regi, osv. som du snakker om. Og selv om de kanskje kan virke noe snevre i sin interesse der de sitter rundt lunsjbordet og forteller om stripene på buksa til Han Solo i Empire vs. Jedi, så tror jeg langt på vei de har større interesse og mer velvilje når det gjelder «å utvide sin horisont» enn dét FFF-ene har.



Write Comment

Due to serious spam attacks, first time commentators need to be approved manually. Please don't add your comment twice if it doesn't appear immediately.