Espen B. Andersson

Når fortiden tar overhånd

Som barn hører du gjerne den gjentakende beskjeden om at skole er viktig. På skolen lærer du viktige ting i livet som du før eller senere vil få bruk for. Ting som kanskje ikke virker nyttig der og da, men som viser seg å komme til nytte på et tidspunkt. Snakker om tåkeprat, eh?

Som avgangselev på videregående skole, medier og kommunikasjon, til sommeren, har jeg etter planen ti timer norsk i uka. Dette er fordi vi kjører på med ekstreme mengder mediefag de to første årene og deretter må lide oss gjennom sisteåret for å ta igjen tapt pensum til sammenligning med almenfagslinjen for å få studiekompetanse.

Fair enough – ti timer i uka er mye, men når jeg tenker tilbake på ungdomsskolen burde det ikke være noen big deal. Jeg hadde tross alt bare almenfag på ungdomsskolen og det var for så vidt mye morsomt der. Jeg tenkte liksom ikke noe over det, men det var kanskje fordi jeg ikke hadde opplevd noe annet? Norskfaget på ungdomsskolen var i tillegg morsomt; man skrev tekster og leste romaner, man skrev oppgaver og fordypet seg i temaer som hadde en viss relevans med nåtidens kultur- og språkdebatter. Man jobbet med tidsaktuelt stoff som like gjerne kunne være tema på nyhetene samme kveld.

Så kom videregående med to timer i uken de to første årene. OK, tenkte jeg, greit nok, media er uten tvil det morsomste faget å jobbe med. De første årene på medier og kommunikasjon jobber man hinsides mye på ulike medieprosjekter og lager alt fra radioprogrammer til musikkvideoer og aviser og man koser seg strengt tatt gjennom ukedagene. Det er tidvis mye å gjøre, men det veier opp når det er ting du liker og omgås med. Almenfagene var dessuten ganske nedprioritert og var bare der. Du hadde et par timer i uka med norsk, engelsk, gym og samfunnslære, men det var så lite av det at mediafagene alltid var i fokus.

Norskfaget det siste året på medier og kommunikasjon er i mine øyne bortkastet, urelevant og umenneskelig bygget opp. Ikke nok med at man har ti timer som kunne gått greit om man jobbet med morsomt stoff, men når innholdsfortegnelsen gir meg overskrifter som «Litteratur og medier i norrøn tid, 800-1350», «Landnåmstiden på Island, 860-930», «Analyse av folkevise «Olav og Kari», folkediktning» og «1500-tallet: Humanisme, renessanse og reformasjon», ja, da har man best lyst til å gå ut i det regntunge mørket, ta frem den møkkete og rustne spaden og grave seg ned. Måten meitemark på enkelt vis kan grave seg vekk fra alt stress og mas er tidvis inspirerende …

Jeg har alltid ment at norsktimene bør ha fokus på viktige forfattere i nåtiden og fortiden (Henrik Ibsen, Henrik Wergeland, Bjørnstjerne Bjørnson – you name it), språkregler (vi ser vel alle hvor mye dårlig norsk det skrives) og generelt ting som har med norsk språk og kultur å gjøre. Ting vi hører om til daglig. Jeg tror jeg snakker for ganske mange elever når jeg sier at pensumet i norsk på videregående skole er uinspirerende, det er platt og kjedelig og det er tungt. At ungdommer på 16-17-18 år må komme seg gjennom dette stoffet og i tillegg bli vurdert i stoff som hører fortiden til, er ikke noe annet enn skremmende. Man kan si mye om fortiden og at det er viktig at ting ikke blir glemt, men det får være grenser. Hovedfokuset bør være på pensum vi høyst sannsynlig får bruk for, ikke noe som kun spesielt interesserte har nytte av.

Og for de som skulle lure på bakgrunnen for dette innlegget, så har jeg prøve i norrønt språk i morgen. Ønsk meg lykke til – jeg trenger det. Det er tross alt ikke så lett å motivere seg for læring av stoff som interesserer meg like mye som grevlingers matvaner.