Nebraska (1982)

Det tok litt tid før jeg så kvalitetene i «Nebraska». Med knallsterke album som «The River (1980)», «Darkness on the Edge of Town (1978)» og «Born to Run (1975)» å se tilbake på, overrasket Springsteen mange da han i 1982 slapp «Nebraska» – et nakent album hvor hans unike kvaliteter som låtskriver kommer uvanlig godt fram. Sangene fremføres med en knusende ro, kun utstyrt med munnspill, akustisk (og ett tilfelle av elektrisk) gitar, og sin egen stemme. Når man er på en karrieretopp på 80-tallet som rockens store ener, er det beundringsverdig av den drøyt 30 år gamle Springsteen å ta et så stort steg tilbake til røttene som han gjorde.

«Nebraska» støvet ned i iTunes-biblioteket mitt i over halvannet år før jeg børstet vekk støvet og gav det en ny sjanse. Første gjennomlytning gav meg ingenting, med et hederlig unntak i «Atlantic City» som er blitt fremført de senere årene i alternative varianter sammen med både E Street Band og The Seeger Sessions Band, alle knallgode varianter. Likevel ble det etter hvert som å høre en ny skive – kall det gjerne en klisjé, men dette er virkelig et typisk album som vokser over tid.

Nå som jeg endelig kan skryte på meg å ha kommet på talefot med albumet, er det lett å anbefale det og kalle det blant Springsteens beste. Endelig ser jeg hva kritikerne alltid har sagt; «Nebraska» er ikke et album for de store massene, men kvaliteten er skyhøy og albumet er en leksjon i historiefortelling med enkle virkemidler. Det er lett å finne fram til de virkelig gode artistene når de presenterer seg så åpent som Springsteen her har valgt å gjøre, det er det ingen tvil om.