No End in Sight (2007)

Markedet har ikke akkurat hatt manko på dokumentarer om Irak-krigen og Bush-administrasjonens tvilsomme håndtering av hendelser i for- og etterkant av Irak-krigen de siste årene. Dessverre har kun et fåtall av disse dokumentarene vært særlig seervennlige, og har enten vært dømmende, eller så har de sett saker fra kun en vinkel. Det var derfor ikke uten skepsis jeg satte meg ned for å se «No End in Sight (2007)». Jeg skal ikke legge skjul på at Oscar-nominasjonen i år var en viktig faktor i vurderingsprosessen, men jeg ble heldigvis raskt overbevist om at dette var tiden verdig.

Rent teknisk er «No End in Sight» fyllmasse i dokumentarsjangeren med hyppig bytte mellom nye intervjuer, TV-opptak, egenproduserte opptak og arkivopptak, og stiller kritiske spørsmål til sentrale intervjuobjekter. Likevel har dokumentaren en utstråling i form av forståelige og presise formuleringer, dens ikke-eksisterende dømming av noe eller noen (den stiller spørsmålene, og lar det være opp til de ansvarlige å svare for seg), samtidig som den bringer harde fakta for enten å kartlegge situasjonen eller for å oppsummere hovedpoenger underveis for ikke å miste engasjement hos seeren.

Dette er langt i fra noen hyggelig film, og oser umenneskelighet og krig lang vei. Allikevel er det realitet for en stor del av verdensbefolkningen – det være seg som direkte krigsofre eller innbyggere av land delaktige i krigen – og med det verden i dag – utilslørt, men slik den må framstilles for at filmen skal ha noen virkning.

Vurdering: