Espen B. Andersson

Ord. Så personlige. Så åpne.

Sanganalyse må være noe av det mest sårbare som kan forfattes. Ordvalg, refleksjoner og tankespinn konsolideres i et evig tankehierarki; potensielt fri for dypere mening for de utenforstående, men for mennesket bak — individet — dekker de velvalgte ord ikke bare instinktivt de daværende inntrykk — like gjerne kan de fortelle en historie, en opplevelse, eller et minne som for evig tid vil være der.

Du kan imponere med referanser til populærkultur eller et lite kjent avsnitt i Tredje Mosebok. Andre, derimot, vil finne dette svulstig og fullstendig uinteressant, og velger kanskje i stedet å besøke et par av de forbannede rosabloggerne som tjener 50 000,- i mnd. på å skryte et par sponsede produkter opp i taklampa. Eller kanskje de heller besøker naboens matblogg som forteller historien bak det å gjøre en boks med bønner spennende; om den nye landeplagen til Usher, eller hvordan mediene slakter den nye superhiten til en svensk guttegjeng som egentlig bare hadde planer om å ha det gøy på fritiden, men som i stedet (ja, Mange Makers, jeg sikter til dere) ender opp som millionærer.

Som et fenomen.

Som et bilde av nåtiden.

Av totusenogelleve.

For lever man i 2011, er slikt umulig ikke å legge merke til. Like ille var det sikkert i 1985, for de som var unge den gang; kall dem Generasjon X om du vil. Jeg kaller dem forbannet heldige som i det minste slipper å ha på seg å ha vokst opp med musikk slik det alt for ofte presenteres i disse tider.

Jeg har et nostalgisk forhold til Bruce Springsteens og hans musikk. Ikke at jeg kan skryte på meg å ha møtt ham eller å ha vokst opp da han herjet arenaer på 80-tallet med maratonøkter på 3—4 timer.

Jeg har bare lært meg å sette pris på det han leverer — og har levert.

Som f.eks. når jeg jekker opp iTunes fra docken og ber om automatisk miksing av de kommende sangene, og — innimellom Robbie Williams og Eminem — hører svak jubel.

Jeg øker raskt volumet.

Et damerop høres i det fjerne.

Et instrument våkner svakt til live; jeg hører lett gitarpirking.

Melodien ruller rolig fremover. Publikum tier. De enser hva som er i gjære.

«How 'ya doing out there tonight?»

De er i ekstase.

Jeg er i ekstase.

Springsteen påbegynner den nå så definitivt klassikerstemplede oppveksthistorien pre fremføringen av «The River», og jeg blir sittende å tenke.

Lenge, før jeg gir opp.

Alt kan ikke skildres.