Espen B. Andersson

På kloss hold

At Morten Viskum de senere år har markert seg som kunstner er hevet over enhver tvil. At han er en interessant kunstner er det liten tvil om. Men hva som virkelig er sikkert og visst, er at han bruker media for det det er godt for og at han gjennom kreativt provoserende kunst har skapt sterke reaksjoner.

Her i Norge har vi ytringsfrihet, definert av ordbøkene som en rett til å uttale seg fritt, men ikke injurierende, om forhold av offentlig interesse. Man kan med andre ord stille seg flere spørsmål ved Viskums verker.

Se på bildet over som viser døde mus plassert i gjennomsiktige beholdere som var til salgs for 150 kroner per stk. Hva sier dette om Viskum? Og er det galt å bruke døde dyr og kroppsdeler i arbeidet? Mange mener det er moralsk forkastelig og reagerer med avsky. Andre finner det interessant og argumenterer med at Viskum selv har en nesten fullført veterinærutdannelse å vise til og mener at dette beviser at han respekterer dyrenes liv.

Det er allikevel god grunn til diskusjon. Selv om ytringsfriheten på mange måter beskytter utfordrende kunst, er vel ikke dødt liv av offentlig interesse? Eller kanskje det nettopp er det når man ser reaksjonene?

Selv synes jeg at slik kunst er akseptabel — ingen har lidd og kunstneren arbeider med noe han selv brenner for. Hva er galt med dét? Man tvinges tross alt ikke til å utforske og studere kunst, snarere tvert imot. Kunst er noe man selv oppsøker fordi nysgjerrigheten tar overhånd, og her spiller media en viktig rolle.

At enkelte kunstnere velger å bruke provoserende virkemidler, mens andre ikke gjør det, er ikke nødvendigvis så spektakulært som det høres ut som. For hva sier egentlig ordbøkene om ”å provosere”? Språkrådet definerer det som ”å utfordre/framkalle/tilskynde til noe lovstridig”. Å provosere vil med andre ord bety ”å utfordre”, men hva da? Mannen i gatas subjektive oppfatning av døde dyr? Norges lover? Ytringsfriheten?

At Morten Viskum velger å bruke — det mange kaller provoserende — virkemidler, er kun en fremgangs- og arbeidsmåte som han selv har valgt. Kanskje gjør han dette fordi han har behov for PR for å overleve? Kanskje gjør han det fordi han finner inspirasjon i folks delte meninger og reaksjoner? Eller kanskje det bare er andre som finner hans arbeid provoserende? Vi har alle en oppfatning av hva som er normalt og ikke.

Ingenting er så naturlig som døden. Likevel er det få temaer som vekker like mye følelser. Som Viskum selv har uttalt, viser hans arbeider den rå og brutale virkeligheten for mange forskningsdyr. Vi vet alle at det skjer mye rart bak veggene, men vi vil ikke vite noe mer detaljert. Hvorfor ikke?

Noen gang hørt vitsen om mannen som skulle drepe alle jøder og klovner, hvorpå samtalepartneren lurte på ”hvorfor klovnene”? Svaret sier mye: Om man utsettes for visse episoder ofte nok, blir det etter hvert ikke noe overraskende ved det. Man slutter å bry seg. Når man plutselig ser døde, innestengte mus i noen beholdere forstår man lettere hva som skjer, fordi døden er så kraftfullt når man får det så tett på seg.

For selv om dette kunstverket provoserer meg, betyr ikke det at jeg distanserer meg fra det. Snarere tvert i mot — det betyr at Viskum har oppnådd det han ønsker når han sitter på kontoret sitt og klekker ut idé etter idé.

Hva er vel bedre enn det …?