På kloss hold

At Morten Viskum har markert seg som kunstner de senere årene er hevet over enhver tvil. At han er en interessant kunstner er det heller ingen tvil om. Men hva som virkelig er sikkert og visst, er at han bruker media for det det er godt for og at han gjennom provoserende og nyskapende kunst har vekket følelsene i mange av oss. Og all PR er god PR, er det ikke?

Her i Norge har vi ytringsfrihet. Ordbøkene definerer dette som en rett til å uttale seg fritt, men ikke injurierende, om forhold av offentlig interesse. Man kan med andre ord stille seg flere spørsmål ved Viskums verker.

Foto: Scanpix

Se på bildet over som viser døde mus plassert i gjennomsiktige beholdere som var til salgs for 150 kroner per stk. Hva sier dette om Viskums tanker? Er det galt å bruke døde dyr og kroppsdeler i arbeidet? Mange mener det er moralsk forkastelig og reagerer med avsky. Andre finner det interessant og argumenterer med at Viskum selv har en nesten fullført veterinærutdannelse å vise til og mener at dette beviser at han respekterer dyrenes liv og ikke lar de lide.

Det er likevel god grunn til diskusjon. Selv om ytringsfriheten på mange måter beskytter utfordrende kunst, så er vel ikke dødt liv av offentlig interesse? Eller kanskje det nettopp er det når man se på alle reaksjonene? Selv synes jeg at slik kunst er helt greit: Ingen har lidd og kunstneren arbeider med noe han selv har en brennende interesse for. Hva er galt med det? Man blir ikke tvunget til å se kunst – det er noe man selv oppsøker fordi nysgjerrigheten tar overhånd, gjerne på bakgrunn av medieomtale.

At enkelte kunstnere velger å bruke provoserende virkemidler, mens andre ikke gjør det, er ikke nødvendigvis så spektakulært som det høres ut som. Først av alt – hva sier ordbøkene om ”å provosere”? Via språkrådets sider finner jeg ut at det vil si å utfordre/framkalle/tilskynde til noe lovstridig. Å provosere vil med andre ord bety ”å utfordre”. Men utfordre hva da? Mannen i gatas subjektive oppfatning av døde dyr? Norges lover? Eller ytringsfriheten?

At eksempelvis Morten Viskum velger å bruke, det mange kaller provoserende, virkemidler, er intet annet enn en fremgangs- og arbeidsmåte som han selv har valgt. Kanskje gjør han dette fordi han har behov for PR for å overleve? Kanskje gjør han det fordi han finner inspirasjon i folks delte meninger og reaksjoner? Eller kanskje det bare er andre som finner hans arbeid provoserende? Vi har alle vår særegne oppfatning av hva som er normalt og ikke.

Ingenting er så naturlig som døden. Likevel er det få temaer som vekker like mye følelser. Som Viskum selv har uttalt, viser hans arbeider og også dette eksempelt den rå og brutale virkeligheten for mange forskningsdyr. Vi vet alle at det skjer mye rart bak veggene, men vi vil ikke vite noe mer detaljert. Hvorfor ikke? Redd for å bli overrasket? Eller ikke klar for virkeligheten? Noen gang hørt vitsen om mannen som skulle drepe alle jøder og klovner, hvorpå samtalepartneren lurte på ”hvorfor klovnene”? Dette svaret sier mye: Om man utsettes for visse episoder ofte nok, blir det etter hvert ikke noe overraskende ved det. Man slutter å bry seg. Når man plutselig ser døde, innestengte mus i noen beholdere forstår man lettere hva som skjer, fordi døden er så kraftfullt når man får det så nærme på seg.

For selv om dette kunstverket provoserer meg, betyr det ikke at jeg tar avstand og ikke liker det. Det betyr snarer tvert i mot at Morten Viskum sannsynligvis har oppnådd det han ønsker når han sitter på kontoret sitt og klekker ut ideer etter ideer. Hva er vel bedre enn det..?