Espen B. Andersson

Public Enemies (2009)

Tro mine ord når jeg sier at forventningene mine til «Public Enemies» vanskelig kunne vært større. Jeg har i alle år vært en av Michael Manns største tilhengere. Fra «Thief (1981) » til «Collateral (2004)» — Mann har over de siste tre tiårene vært filmverdenes viktigste bidrag til å gjøre typiske sjangerkrav til noe mer, noe ekstraordinært, noe du husker. Ikke bare kunne hvilken som helst av filmene hans vært deltaker på et tilfeldig moteshow i Paris med sin særdeles gjennomførte stil, nei, du kunne like gjerne tatt ut et hvilket som helst stillbilde fra en av filmene hans og sittet igjen med et bilde som oser visuell gjennomslagskraft.

Det finnes ikke tilfeldigheter under Manns regi — og det synes. Hva sier du til heftige skytescener i et skogholt?

Sist Michael Mann besøkte krimsjangeren av en slik voksen karakter var i 1995 med «Heat», en av mine absolutte filmfavoritter, en stilstudie av de sjeldne, vel akkompagnert av to levende legender i Al Pacino og Robert De Niros skikkelser som møtes for første gang siden Gudfaren. Nå har vi beveget oss 30 år tilbake i tid (handlingen i «Heat» er basert på reelle hendelser fra 60-tallet, selv om den aldri sier noe om dét). Under depresjonstiden i USA på 30-tallet så man en voksende trend av lovløse personligheter som i etterkant gjerne er blitt mer kjent gjennom sine legende- eller kultstatuser. John Herbert Dillinger er én av de. Han ranet mer enn to dusin banker, fire politistasjoner og flyktet fra fengsel to ganger. Ikke rart han fortsatt huskes den dag i dag. Hans liv og levnet er blitt festet i mindre vellykket grad flere ganger tidligere, men det er først nå med Michael Mann på regi at det er blitt en storsatsning ut av det, og publikum ser ut til å elske historien.

I stedet for å lange ut om Dillingers liv og levnet gjennom en alminnelig og i overkant velkjent og innarbeidet, narrativ struktur, rettes scenelyset mot Dillingers innflytelse på de og det rundt seg. Vi introduseres for vakre damer, trendy utesteder og bekjente, uten at vi aldri kommer helt innpå Dillinger selv som person. For som han selv sier under en tidlig samtale med den kommende kvinnen i sitt liv, Billie Frechette (Marion Cotillard): «I like baseball, movies, good clothes, whiskey, fast cars … and you. What else you need to know?»

Det er en behagelig reise, selv om livet som lovløs tok hardt på Dillinger. Han ble flere ganger skadet, og var alltid på politiets radar. Og selv om det naturligvis er foretatt seg enkelte filmatiske friheter, føles historien troverdig. Johnny Depp glitrer i rollen som Dillinger, mens hans bedre halvdel, Billie Frechette (Cotillard) stjeler oppmerksomheten de scenene hun medvirker. Christian Bale, derimot, glitrer ikke, og selv om han aldri feiler miserabelt på lerretet, er det en ubehagelig autopilot-skygge som hviler over ham i rollen som Melvin Purvis.

I disse regntunge og skybelagte sommerdager hvor film for mange er blitt et stadig alternativ til kveldsaktivitet, skiller «Public Enemies» seg effektivt ut i mengden av sommerfilmer som ikke har innfridd til forventningene. Dette er interessant og flott spilt av filmens mange kjente fjes, og kan således varmt anbefales.