Quantum of Solace (2008)

«Quantum of Solace (2008)» er med stor sannsynlighet den mest misforståtte filmen på kino i år. Kvalitetene er bare godt skjult.

«Quantum of Solace» er ingen hvilken som helst James Bond-film. Den er uvanlig tempofylt som gjør selv publikum andpusten, den er tidsriktig med bruken av vinglete kamera i tid (og utide) og er mørkere og mer dyster enn noen annen Bond-film. For når Bond er sugen på hevn, er det aldri godt å si hva som venter rundt neste hjørne.

Hevn

«Quantum of Solace» fortsetter der «Casino Royale (2006)» slapp. Vesper Lynd (Eva Green) er død. Dødsfallet har gått uvanlig tungt inn på en ellers så kynisk og følelsesløs Bond. Resultatet er den mørkeste Bond-filmen hittil, med minimalt av ironiske one-linere og lure smil om kjeften – i stedet serveres vi hyppige voldsepisoder i regi Bond, som sliter med å kontrollere utbruddene av den innestengte aggresjonen.

Trangen til å regissere en passende hevn for bakmennene er tydelig malt over Bonds harde ansikt, og det preger «Quantum of Solace».

Å se «Quantum of Solace» uten forventninger er vanskelig – om ikke umulig – etter å ha storkost seg med «Casino Royale», og det er nok også nettopp derfor mange er blitt skuffet. Og kanskje også overrasket. For selv om «Quantum of Solace» følger historiemessig til sin forgjenger, er det stilistisk knapt noen likheter.

Forventet toneskifte?

For si meg, er det egentlig overraskende at «Quantum of Solace» har en annen tone enn «Casino Royale»? Når James Bond legger ut på jakt etter de ansvarlige for døden til Vesper, er det naturlig å tenke at det blir personlig med et tydelig fokus på et ustabilt sinn hvor lysten på hevn skinner klart igjennom.

«Quantum of Solace» har mange skjulte kvaliteter som vil bli enda tydligere ved et gjensyn. Et godt valg kan være å ta en helaftens filmkveld hvor man kjører «Casino Royale» og «Quantum of Solace» i tett følge.

Marc Forster (som jeg ikke liker) sin visjon om å videreutvikle James Bond-konseptet er tydelig. Det er ingen «My name is Bond. James Bond.»-replikk her. Det drikkes lite, og i hvert fall ikke i kombinasjon med gambling og røyk. Det er ikke et dusin med vakre kvinner og klissete kjærlighetsscener. Men det blir dessverre med visjonen. Det feiler i gjennomføringen. James Bond vil alltid være James Bond. Du gir ikke James Bond rødt hår, ei heller rollen til en lubben amerikaner. Det er enkelte trekk som bør være der, og derunder faller både den tørre humoren og de ironiske svarene. Det savnes her og er ødeleggende for helhetsinntrykket.

Svake biroller

At Daniel Craig tilførte James Bond-skikkelsen en svært påtrengt oppfriskning er det liten tvil om. Dessverre lener «Quantum of Solace» seg i stor grad på Craigs prestasjoner, mens birollene både er mange og ikke spesielt velspilte. Spesielt vil jeg trekke frem Olga Kurylenko som da må være den mest monotone og fargeløse Bond-kvinnen i historien? Hun tilfører filmen akkurat like mye påtrengt energi som en pakke med tyggis gjør under en hard treningsøkt; det prøves hardt, men du får det antakelig bare i halsen i stedet.

Skjulte kvaliteter

Det er vanskelig å plassere «Quantum of Solace» på karakterskalen. Både fordi den er atypisk James Bond, men også fordi jeg så konturene av kvaliteter som ikke kom helt til sin rett ved første visning. Jeg gleder meg til denne utkommer på Blu-ray, det er i hvert fall helt sikkert. Da blir det satt av en kveld til først «Casino Royale» og deretter denne, og jeg er vel i grunn ganske sikker på at karakteren da vil bli oppjustert. Foreløpig nøyer jeg meg med en sterk syver, og konkluderer med at den er verdt en titt, men du kan godt drøye til DVD-en kommer.

Vurdering: