Reign Over Me (2007)
«Reign Over Me (2007)» er et vakkert og velspilt drama, men med et plot som dessverre ikke er fritt for svakheter. Adam Sandler har høstet mye ros for sin rolletolkning av Charlie Fineman, en lykkelig familiemann som på sekunder mistet sine nærmeste og endte opp som en ensom, psykisk ustabil mann som er lei sin egen eksistens. Tolkningen er kraftfull og Sandlers klart beste så langt i karrieren. Sandlers figur virker dessuten å være tilsiktet en sentral birolle, men som likevel styrer filmen på egne premisser, og som garantert vil være et hett navn når det er tid for neste års Oscar-nominasjoner.
Viser nye sider
Det er derfor lett å trekke paralleller til Jim Carreys storhetstid som komiker på 90-tallet, og hans etter hvert noe uheldige assosiasjon opp mot useriøse filmer. Som hovedrolleinnhaver i de helsprø komediene «Ace Ventura: Pet Detective (1994)», oppfølgeren When Nature Calls og «Dumb & Dumber (1994)», ble – og blir – Jim Carrey som regel koblet opp mot useriøse filmroller. Hans ønske om å vise nye sider av seg selv resulterte i 2004s store film, «Eternal Sunshine of the Spotless Mind (2004)». Adam Sandler, kjent fra filmer som «Happy Gilmore (1996)», «The Waterboy (1998)», «Mr. Deeds (2002)» og «Little Nicky (2000)», har fått mye av det samme problemet, så «Reign Over Me» er nok en kjærkommen film for hans vedkommende.
En alternativ vinkling
«Reign Over Me» følger Dons skikkelse, Alan Johnson, og hvordan han opplever verden. Det er uheldig, for hans karakter er så A4 som en kan være med en snasen kone, barn og en god jobb. Det er derimot den tidligere romkameraten Charlie Finemans tilstedeværelse som er i sentrum av begivenhetene. Alan er egentlig ikke noe annet enn en handlingskraftig herremann; en pådriver som vil Charlie alt godt, men som ikke vet hvordan han skal håndtere situasjonen og ikke minst kommunisere med Charlie.
Et interessant valg ville vært og rotert på fortellerteknikken og presentert alt gjennom Charlies øyne, slik at vi bedre kunne sett hvordan han føler seg utilpass blant folk, hvordan han ikke blir forstått og hvordan uvitende bekjente ikke forstår den psykiske tilstanden han er i. I stedet kommer han i andre rekke, og gjør at «Reign Over Me» mister innsikten den kunne hatt. Det føles heller aldri troverdig at Alan Johnson velger å la alle personlige problemer både i hjemmet og på arbeidsplassen komme i andre rekke til fordel for å få orden på livet til en gammel romkamerat fra studietiden som knapt husker ham.
På den andre siden har filmen mange kvaliteter, og gjør seg likevel fortjent til en høy karakter. Den har et eksepsjonelt godt fotoarbeid, og virker på sitt beste som en melankolsk gjennomgang av Charlies liv de siste årene. De beste scenene utspiller seg på kvelds- og nattestid hvor de gamle studiekompisene enten vandrer hvileløst rundt og pjatter om livets gang, eller kjører rundt på den motordrevne sparkesykkelen til Charlie.
Spiller på falsk medlidenhet
Charlies bakgrunn og årsaken til at han er blitt som han er blitt er også dessuten et av de andre svakhetspunktene i handlingen. Det kommer fram at han mistet kone og døtre i 11. september-angrepene, men det skrapes kun på overflaten, og det føles derfor mer som et salgstriks enn det gjør som et interessant valg. Å involvere de fatale terrorangrepene den 11. september i filmproduksjoner er et svært dristig valg, og man skal trå uhyre varsomt for ikke å tråkke noen på føttene.
Jeg likte f.eks. Oliver Stones «World Trade Center (2006)», fordi jeg følte den klarte å fortelle en historie samtidig som den minnet de avdøde på en respektabel måte, og skrev i min omtale den gang at filmen «… er en melankolsk hyllest til de som ofret liv og helse i den mørkeste dagen i Amerikas nyere historie — 11. september 2001». Det står jeg fortsatt ved, selv om andre omtaler og kommentarene til innlegget mitt tydet på at mange var uenige. Jeg synes dessverre at måten det kommer fram at Charlie mistet kone og barn på et av flyene den fatale dagen, og at han siden har slitt med tilværelsen, virker veldig enkelt.
Alt i alt er «Reign Over Me» en av de aller beste filmene fra 2007, og vil nok bli en populær film på den kommende Oscar-utdelingen. Det gode fotoarbeidet og de særs mange gode rolletolkningene veier opp for det småhullete plotet og gjør det til en hyggelig filmopplevelse.
Det er som du sier, selv om Sandler kun spiller birollen settes hele filmen karrakteren hans i spissen. En fin historie om en mann som er nedbrutt og vise venner som bryr seg skaffe han på beinene igjen. Det er en mye mer "filosofisk" film enn det som er blitt vist før i samme sjanger. Godt skuespill tvers igjennom sett bort i fra at rolletolkningen til Liv Taylor ikke satt i smak for min del. Det kan godt være noe med at jeg "misliker" henne som skuespiller helt siden «One Night at McCools». En film som burde sees, om ikke bare for prestasjonene til skuespillerne i spissen men også for historiens del.
Selv er jeg lei av filmatiseringene rundt WTC-ulykkene, så er glad for at det ikke ble satt for stor fokus på.