Espen B. Andersson

Robin Hood (2010)

Robin Hoods historiske eksistens kan ikke påvises. Men reell eller ei: Hadde Robin selv sett resultatet av den foreløpig siste filmatiseringen ifra Ridley Scott av ham selv, ville han helt sikkert revurdert sine handlinger, for dette er labert.

Kontrastene til 90-tallsklassikeren «Robin Hood: Men in Tights (1993)» er store, men kvalitetsmessig ligger Scotts bidrag langt bak. For, ironisk nok, er ikke historien bak Robin Hood-skikkelsen spesielt spennende, men den har et slikt irriterende korrekt bilde over seg at antallet ulike tolkninger opp gjennom årene kan forsvares. Allikevel velger altså Scott å bruke tiden på å gjenfortelle livet og levnet til en oppbrukt, kjedelig og sikkert ikke-reell karakter, i stedet for å fremme mer kreative prosjekter. Akk, Hollywood, akk, men jeg ser det jo, så sånn sett har jeg vel syndet tilstrekkelig selv til at trenden neppe snur.

Vi kastes rett inn i en serie med slosskamper med sverd som hovedingrediens, kanskje godt utført, kanskje forbanna uvesentlig, for vi gis egentlig aldri noen velformede introduksjoner til noen av filmens karakterer. Så vi sitter der, i kinomørket, og klør oss halvpanisk på underarmen og undrer, mer enn noe annet: Hvis alle dør i et «Reservoir Dogs»-liknende garasjeoppgjør, vil da filmen bare dø hen og være over? Jeg mener, det har, med mindre jeg har gått glipp av noen helt elementære elementer av det å skape film, alltid vært en god idé å introdusere publikum for et begrenset utvalg personer, la oss komme inn på de og enten hate eller elske de, før man påtvinger seeren i utgangspunktet tenkte, følelesladde scener. Igjen står altså den første halvtimen som en slags oppvisning i sverdsvaing og diverse viss-vass-scener som aldri bærer noe sted.

Og enda er det altså over to timer igjen av filmen. O'boy!

De neste to timene går med til lek og moro, litt slåssing, dametrøbling og riding i skogen på noen veltrimmede hester med oksygenopptak av en annen dimensjon. Og det er to lange timer. Jeg har virkelig ingenting imot episke mesterverk, men du skal ha noe å fortelle, og du bør gjøre det godt for at jeg skal godta spilletiden. Hovedproblemet er selvfølgelig at det er begrenset hvor mye interessant materiale man kan få ut av Robin Hood. Et annet morsomt poeng er at de ansvarlige her for så vidt har maktet å få inn nok digresjoner til at det er fyller spilletiden, men de klarer allikevel ikke å unngå klassikerblemma med å by publikum på jevn progresjon filmen igjennom. Store, omfattende midtscener er så stillestående at de kunne gjort suksessrike innhopp på et tilfeldig norsk 7. divisjonslag i fotball — og det med bravur. Og la oss for all del ikke glemme dama i filmen, Marion Loxley (Cate Blanchett), som er like sårbar som Windows ME, gjennomgår en forvandlig TV Norge-snittserier verdig, og som allikevel føles som fyllmasse i havregrynverden. Spar meg! Jeg vil se avkappede hoder og piler som spidder hull på usannsynlige bicepser, og dét med stil.

Skal vi trekke med oss noe positivt fra filmen (og det er ikke så lett), må det være at Russell Crowe har gjenfunnet sin gode, gamle fysiske form fremfor sin lubne kroppsfasong ifra «State of Play».

Og ellers?

Jeg aner virkelig ikke. Det er rett og slett en usannsynlig tom film.