Robots (2005)
Konkurranse er som regel til forbrukernes fortjeneste — tenk bare i retning av nedjusterte priser, økt produktkvalitet og produsenter som alltid streber etter å ligge foran konkurrentene. Problemet, derimot, kommer når desperasjonen brer seg i feltet, og det således spyttes ut — for anledningen — filmer som vi ellers kunne vært spart for. For med Pixars hyppige bidrag på langfilmanimasjonsfronten, har markedet skreket etter severdige filmer fra de øvrige selskapene — bl.a. DreamWorks og Disney. «Robots (2005)» er én av animasjonsgenrens hardtprøvende bidrag som aldri lykkes i det den prøver på — å underholde. Den spinner rundt klønete ulykker, hyperpinlige parodier ("I'm singing in the oil!"), visuelt lite attraktiv animasjon, samt et plot som bærer preg av å være kastet sammen i siste slengen. Sammenlikner man med en hvilken som helst Pixar-produksjon, som jo føles naturlig å gjøre, er resultatet intet mindre enn fryktelig lite interessant.
Og hvilken skrulling var det som tenkte: «Dét denne filmen mangler er prompehumor! Ja, roboter som promper er moro! La oss lage en hel scene med bare dét!»