Rundbordsanmeldelse, runde 10: Red (2008)

(Tema: Filmer med «rød» i tittelen.)

Det er en scene i Barry Levinsons dramakomedie fra fjoråret som ingen har hørt om, «What Just Happened», hvor en prøvevisning av filmens egen film resulterer i avsky og forakt blant publikum når en hund skytes til døde, og det tilsynelatende uten mål og mening. I «Red (2008)» følte jeg nøyaktig det samme, og var i ferd med å skru av filmen etter bare noen minutter. Poenget mitt er at det å utvise uprovosert vold mot uskyldige dyr, ofte føles som en billig vei til å få seerens fulle oppmerksomhet. Heldigvis valgte jeg å fullføre «Red», som — tross en hard start — føyer seg inn i rekken av 2008s godbiter.

Basert på Jack Ketchums roman med samme navn fra 1995, følger vi i filmen Avery Ludlow (Brian Cox), en stillfaren og behersket herremann på sine senere dager, som en fridag drar ut for å fiske med den kjære hunden, Red, som er Ludlows ledsager etter at kona gikk bort. Uvitende om hva som er i ferd med å skje, oppsøkes Ludlow etter kort tid av tre ungdommer — en av de med et ladd våpen — som uprovosert skyter og dreper Red. Ludlow er i sjokk, men forholder seg rolig og begraver senere hunden, men ønsker å komme i kontakt de skyldige for en alvorsprat, og også høre en unnskyldning.

Som filmer flest som makter å engasjere på et mer intelligent nivå enn bare de åpenbare underholdningsprinsippene, er «Red» et nydelig velspilt dypdykk inn i menneskeskjebner, og viser elegant hvordan trangen etter å få høre sannheten fra de skyldiges egne munner ofte er tilstrekklig drivkraft for holde enkeltindividers personlige etterforskning i live. «Red» skriker aldri «føl med meg», ei heller forsøker den å vise avsky — i stedet føles tolkningene humane og troverdige, uten noe grøtgraving eller falske emosjonelle scener.

«Red» er ikke en film for alle, men allikevel en av fjorårets sterkeste. Det kan dessuten være verdt å nevne i kjent VG-stil at regien er todelt ved skotsknorske Trygve Allister Diesen og Lucky McKee, uten at det merkes. Cox ble utvilsomt snytt for en Oscar-nominasjon, og det er synd, for dette er en film som fortjener (og trenger) all den oppmerksom den kan få. Anse dette som en varm anbefaling, og et tips til en film som ikke lett glemmes.

Andre rundbordsanmeldelser

• Stian Andreassen — Heller in Pink Tights (1960)
• Jacob Olsen — The Red Badge of Courage (1951)
• Thomas Jacobsen — Crimson Tide (1995)
• Jonas Larsen — The Hunt for Red October (1990)