Secret & Lies (1996)
Secrets and lies! We're all in pain! Why can't we share our pain? I've spent my entire life trying to make people happy, and the three people I love the most in the world hate each other's guts, and I'm in the middle! I can't take it anymore!
Mike Leigh kan det med å velge sine karakterer og situasjoner med kløkt, omhu, vittighet og bevissthet. Selv etter å ha sett «Secret and Lies (1996)», Leighs' kanskje fremste dialogdrevne drama med sorte, humoristiske undertoner, lurer jeg på hvordan han makter det. Banalitetenes fremste virkemidler er så effektive at de vipper over til det geniale, igjen og igjen. Det er ingen banebrytende elementer i plotet, men sammenvevingen av skjebner — så tragikomisk framstilt som de jo blir i Leighs faste grep — er intet mindre enn særdeles underholdende. At Leigh selv står for både regi og manus, vitner igjen om et gjennomarbeidet produkt nøyaktig slik det var tenkt, uten ødeleggende regimessige friheter og slurvete løsninger. For det er nettopp dét «Secret & Lies» er — gjennomarbeidet, ifra åpningsscenen til sluttdialogen: vi ler, vi rister oppgitt på hodet og føler ikke minst med karakterene, hvorenn gale de måtte fremstå. Det er dessuten så deilig befriende å se hvordan Leigh aldri er redd for å rette søkelyset mot stereotypiske hverdagsliv, for så å gå hardt til verks i stadig velfungerende forsøk på å grave fram personenes skjulte indre. Jeg mener, datter søker sin ukjente mor? Ikke spesielt nyskapende, men ved endt visning har Leighs evne til å komme innunder huden på selv de merkeligste mennesker gjort inntrykk på meg. Det er ikke bare-bare — det er ikke rent sjeldent jeg kan sitte å le der andre gråter. Kall meg gjerne kynisk.
Vi følger et begrenset utvalg karakterer, alle med sine problemer og hardt prøvede liv. Livene vil med progresjonen knyttes stadig tettere sammen, men aldri i den grad vi er vant til å se i nye filmer. Båndene som knyttes er aldri direkte i sentrum for begivenhetene, selv om de vies betydelig spilletid. Faktum er at «Secret & Lies» er så mye mer enn et dialogdrevet drama. Den er søt, hysterisk morsom og intelligent, gjerne samtidig. Den tror aldri at den er noe, men den kunne gjerne ha visst det, for jeg tror ikke Leighs intensjon er noe å utsette på: han vil skildre liv, og gjør det. Ikke noe mer, intet mindre. Det er nettopp det som gjør «Secret & Lies» til en forbanna god film og så langt unna du kan komme en alminnelig Hollywood-produksjon.
Mike Leigh ødela en helg for meg med makkverket «Happy-Go-Lucky (2008)», men viser seg her fra sin beste side: de dvelende, halvmelankolske dramaene du ikke finner noe annet sted, som kan være noe tunge å komme igang med, men som du er så glad for å ha sett når du har gjort det. «Secret & Lies» anbefales varmt.
