Serenity (2005)
Forestill deg for anledningen en testosteronstappet, amerikansk soldat, veltrent som få, full av sprudlende muskulatur og et pågangsmot en sultende katt verdig. Han blir endelig sendt på sitt livs oppdrag hvor han treffer likesinnede, ikke fullt så likesinnede (f.eks. en malplassert kokk som egentlig burde jobbet for Gordon Ramsay), samt noen klin gale offiserer. Men, tross sitt pågangsmot og ønske om å bidra til å gjøre verden et bedre sted å leve, blir han sendt til en nærliggende ørken for å vokte den lokale gjeterens kameler.
Nettopp der har du Joss Whedons «Serenity (2005)», nettopp fordi ingenting henger på greip. Man kastes rett inn i et univers som for uvitende til «Firefly (2002-2003)»-universet gir like mye tilbake som et manglende håndtrykk. Stapp inn et dusin kleine, emosjonelle scener som er like velspilte som et barnehageteater, en romskipliknende konstruksjon likt noe fra Andeby, dialog hullete som en avsagd hagle og musikken, vel, tenk «Titanic» uten vokal, men med et hav av strykere som alle brøler.
Og da har jeg fortsatt til gode å nevne at filmen er full av dårlige kopier av klassiske scener fra øvrige science fiction-filmer, total mangel på innlevelse fra de involverte skuespillerne, rotete historiefortelling, uengasjerende regi, klisjéfull musikk, hysteriske kvinnfolk, klassiske, overmodige menn som ikke duger … jo, nå har jeg nevnt det. Og alt er satt til en westernliknende setting uti spacen. Wow, dette er faktisk enda verre enn Star Wars!
Jeg undres, har du sett «Firefly»? For Serenity er jo en reinspikka oppfølger til TV-serien, som ble øksa brått, så Wheadon fikk penger til å lage en film som knytter opp trådene. Har man ikke sett «Firefly» først blir filmen totalt meningsløs – da den går utfra at publikum kjenner karakterene og settingen fra før. Blir litt som å se Return of the King uten å ha sett de to foregående …