Siste 5 sette filmer: Brutalitet, energi, hverdagslig, følelser og familier

Sesong 2 med verdens mest kjente mafiafamilie på TV, to svært ulike, franske filmer, en konsertopplevelse av de sjeldne og et fint, amerikansk drama med den stadig gryende Casey Affleck i en av hovedrollene.

«Même les pigeons vont au paradis (2007)»: Fransk kortfilm regissert av Samuel Tourneux jeg først ble klar over da Oscarnominasjonene ble klare tidligere i år. Og selv om animasjonen på mange måter er strålende, har jeg vanskelig for å se at dette er Oscarmateriale…?

«Bruce Springsteen & the E Street Band: Live in Barcelona (2001)»: Hva kan man si? Jeg gir meg ende over for Springsteens kapasitet. Det er vel liten tvil om at han ikke bare er kongen av rock, men også kongen av konserter. Han vil aldri bli slått når det kommer til sceneshow og sin stadige sjarmoffensiv og lek med sangene, som varierer fra å bli framført med gitar, piano eller kanskje bare munnspill? Du vet aldri hva du får, og det er også den største gleden med å være tilskuer på konsertene hans.

«Les Quatre cents coups (1959)»: Uvanlig overbevisende fransk hverdagsdrama med karakterer i full utvikling og en gjennomgående nerve som aldri helt slipper taket. Sterke karakterer som – om ikke så mange i tallet – på fint vis driver filmen framover bare med sin tilstedeværelse.

«Gone Baby Gone (2007)»: Se også egen omtale. Fint og velspilt amerikansk drama med mange kjente fjes på plakaten, men som med noen enkle grep kunne blitt en langt mer dyster og interessant film.

«The Sopranos, season 2 (2000)»: Fantastisk god underholdning. Det slår meg stadig hvor godt gjort det er vært å overse denne serien i alle årene den har gått på NRK … Scorer høyt på stemning og dialog, og har nå kommet til det stadiet at kun ansiktsuttrykk kan være underholdende, og helt dialogtomme scener kan være vel så interessante som de hvor alle plaprer i vei. Jeg ser fram til de kommende sesongene!