Siste 5 sette filmer: Daterte 80- og 90-tallskomedier, sprek, sort komedie lagt til Brugge, langdryg, filosofisk Tarkovsky-film og herlig, umoralsk action

Varierte filmvisninger i det anderssonske hjem, også denne gang, hvorav to av filmene er gjensyn med gamle favoritter. Av de tre andre filmene, er det dog kun én som er verdt en titt.

«The Boondock Saints (1999)» —

Det er fascinerende å lese de mange omtalene av denne filmen, som ikke bare kommer med regelrett og velformulert slakt, men som også kaller den «almost unwatchable». Jeg har ingen problemer med å se at den totale mangelen på moral og menneskeverd kanskje ikke faller i smak hos alle, men det er da vitterlig nok av humoristisk ladde enkeltscener som burde fremskaffe at særegne detektiver, ja, det er noe vi aldri får nok av, her eksemplifisert av en strålende opplagt Willem Dafoe i rollen som Paul Smecker, den homofile og svært så arrogante etterforskeren med sans for musikk på åstedene. Kall det gjerne et Tarantino-inspirert blodbad med religiøse undertråder, men det er ikke til å komme utenom at det er en av de mest underholdende filmene fra 90-tallet som ikke bare er garantert å slå an blant den yngre garde, men som også har en høy gjensynsverdi.

«The Mask (1994)» —

Gjensyn med en gammel favoritt fra midten av 90-tallet, hvor Jim Carrey føles som skreddersydd for en ung og vill kar totalt blottet for hemninger. Dette er jo ikke akkurat en dyp film, og er i beste fall enkel underholdning. Det skal også sies at den har tapt seg siden jeg så den sist for et par år siden, og Carrey har underholdt oss bedre enn dette, f.eks. i 1994s langt bedre og mer gjennomførte andre Carrey-film, «Ace Ventura: Pet Detective». Men, men, Cameron Diaz trekker uansett opp, og de smått daterte ansiktsuttrykkene er jo egentlig litt morsomme.

«Trading Places (1983)» —

Dan Aykroyd og Eddie Murphy i en og samme 80-tallskomedie lukter høye brøl og morsomme one-linere, men det stemmer dessverre ikke. Samspillet er like minneverdig som litt kvekking mellom et par ender, og det hele er egentlig en ganske forutsigbar greie. Likevel er regien stødig, og historien er såpass velskrevet at man til en viss grad lar seg rive med, men ikke forvent noen topp komedie eller en film du vil huske i lang tid.

«In Bruges (2008)» —

En av årets deiligste filmopplevelser. Ikke bare har den mottatt strålende kritikker; seerne har også trykket den til sitt bryst. Det er kanske feil å kalle den en skjult perle, men det er åkkesom en film jeg ikke hadde spesielt høye forventninger til, men som virkelig tok meg på senga. Martin McDonaghs regi er svært så stødig og har en klar og tydelig, rød linje. Han har også skrevet manuset, som definitivt er en av årets skarpeste og ett av de mest sitatvennlige vi kommer til å se. En ganske så uortodoks og spenstig film, som jeg føler meg sikker på at ikke vil gå i glemmeboka med det første, men heller vokse fram som en av de tøffeste 2008-filmene over tid.

«Stalker (1979)» —

Å vurdere en film du ikke liker av sjanger- og temamessige valg, er ikke enkelt. Enklere blir det ikke når det er en svært så dyp og filosofisk film som svært mange verdsetter høyt; det er nok lett å motargumentere med at jeg da ikke har skjønt filmen. Og kanskje har disse folkene rett, for «Stalker» er en vanskelig film å se. Det kreves at du vier den din fulle oppmerksomhet, at du er i humør for en tung film og at du er åpen for noe annerledes. Og det var jeg jo egentlig, men det slo likevel bare ikke an. Normalt ville jeg lagt en film som dette på 5/10 i en påfølgende vurdering, men Andrei Tarkovskys «Stalker» har to for åpenbare svakheter til at den kan legges midt på skalaen: Den er for lang, og det blir for kryptisk. Om du stusser over at jeg fortsatt ikke har nevnt noe om plottet, så er det ikke uten grunn, for det er i grunn vanskelig å oppsummere det over noen linjer. Skal du se denne, les noen ikke-avslørende omtaler på forhånd, så vet du i det minste hva du kan forvente deg.