Siste 5 sette filmer: Familieliv innad i mafiaen, døden på nært hold, stilsikker 80-tallsaction, slitsom komedie med glimt av storhet og effektfokusert eventyr

«The Sopranos, season 3 (2001)»: Kvaliteten er forsatt på topp, karakterene utvikles og vi føres stadig dypere i sinn og familier. Det stilles spørsmål om livet underveis, ikke alt besvares og serien er kommet til det stadiet hvor det ikke trenger sprute blod og tårer for at det skal oppleves som underholdning. Det er nok av dialogfattige scener, og ansiktsuttrykk sier vel så mye som setninger. Dette er fantastisk.

«King Kong (1933)»: Se også egen omtale. Jaha. Jeg visste nok allerede før jeg snurret i gang filmen at dette neppe var en film for meg, men jeg ble overrasket over hvor høyt denne er elsket av mange, kvaliteten på skuespillet tatt i betraktning. Teknisk sett er det naturligvis en stor film, og aldersmessig er den en gigant når man ser på hva de faktisk fikk til, men skuespillet er horribelt, og vi kommer ikke inn på noen av personene. De svimser bare rundt og spiller én scene etter en annen, uten at det føles som noen helhet eller historie som utvikler seg.

«To Live and Die in L.A. (1985)»: Se også egen omtale. Stilsikker og jevnt over fantastisk underholdning med en aldeles glitrende William Petersen i hovedrollen (80-tallet var utvilsomt hans tiår).

«Bringing Up Baby (1938)»: Når Cary Grant har hovedrollen i en komedie fra 1938, settes forventningene naturligvis i høygir. Mannen kan drive en film alene, og gjør i grunn også det i «Bringing Up Baby». Det er forviklinger, det tys til alternative løsninger og misforståelser er en viktig del av handlingsforløpet. Synd er det derfor at Katharine Hepburns overtydelige tolkninger og slitsomme utstråling ødelegger mange av scenene. Jeg likte henne svært godt i f.eks. «On Golden Pond (1981)», men her blir det dessverre litt for mye av alt. Synd Audrey Hepburn bare var en liten unge på den tiden; hun synes perfekt for denne rollen.

«Det Sjunde inseglet (1957)»: Dette er vel Ingmar Bergmans største film internasjonalt, men selv om ikke alle filmene hans føles intetsigende med en total mangel på identifiserbare personer, føyer denne seg dessverre inn i den stadig voksende rekken av dramafilmer som overhodet ikke appellerer til meg. Kudos for fint og kontrastfylt foto med en underliggende og gjennomført dyster stemning, men det holder ikke samlet sett til verken en god karakter eller noe som kan minne om lysten på et gjensyn.