Siste 5 sette filmer: Grov språkbruk, hard oppvekst, rolig drama med tog i sentrum, het 80-tallsthriller og drepende kjedelig britisk humor

«Eddie Murphy Delirious (TV) (1983)» —

22-årige Eddie Murphy gjør en livlig og underholdende opptreden i «Delirious», i motsetning til hva han klarte å gjøre ut av «Raw» fire år senere (den var for ordens skyld repeterende og alt for hardprøvende til å være morsom). Dette showet, derimot, har mye godt ved seg, men går likevel fra å være hysterisk morsom til å være pinlig dårlig og lite treffende. Murphy- og stand-up-fans vil helt sikkert finne mye å glede seg over her, men for en som egentlig ikke er noen stor fan av noen av delene, ble opplevelsen noe variert. Kanskje det rett og slett bare er litt for datert…? Neger-, sex- og prompehumor har vi tross alt sett i utallige former de siste årene.

«Boyz n the Hood (1991)» —

Tøft og forseggjort krimdrama med fokus på oppvekst, far-sønn-forhold og ulike skjebner. Og selv om det er mye positivt å trekke fram (spesielt Ice Cubes rolletolkning er ypperlig), sitter jeg hele tiden med et litt uggent, moraliserende inntrykk. For all del, det er liten tvil om at det går hardt for seg i disse miljøene, men det blir litt for klisjéaktig og belærende når politiet er de slemme, alle som nedprioriterer utdanning havner på kjøret eller blir drept, mens de som i det minste gjør en innsats på skolebenken får seg jobb, hus og kone.

«The Station Agent (2003)» —

Denne likt jeg veldig godt. Forruten særegne, men lett likandes karakterer slik en dramafilm gjerne er avhengig av, morsomme og triste øyeblikk, samt oppturer og nedturer i hverandres liv, gis vi her en nydelig film festet til rull i rolige og idylliske omgivelser. En sterk regidebutt av Thomas McCarthy, dette her. Det bør dessuten trekkes fram at filmens kanskje sterkeste side er evnen til å skildre en dvergs hverdag blant folk flest, hvordan han får blikk og stygge kommentarer kastet etter seg, uten egentlig å dømme noe eller noen.

«Body Heat (1981)» —

Denne føyer seg pent inn i rekken av stemningsfulle, intense 80-tallsthrillere som vanskelig kan gjenskapes. William Hurt og Kathleen Turner spiller med og mot hverandre i hva som kan kalles en varm og spennende film uten dødpunkter og kjipe sidestikkere. Når handlingen så er lagt til Florida, er det ikke rart jeg falt for den …

«Kind Hearts and Coronets (1949)» —

Himmel og hav, dette er utvilsomt årsverste på filmfronten. Det er for så vidt lite nytt at britiske filmer sjeldent slår an i det anderssonske hjem, men dette var overraskende ille. Ingenting stemmer: Den er aldri spennende og jeg bryr meg overhodet ikke om noen av karakterene. Framdriften drukner rett og slett i alt pratet (som forøvrig er svært vanskelig å skjønne noe av – lenge leve undertekster). Nei, skal du absolutt lide deg igjennom britisk humor/drama, se for all del noe av Monty Python som i det minste er litt morsomt.