Siste 5 sette filmer: Halsbrekkende action, Coen-brødrenes tilbakekomst, dvelende naturfilm og vill humor

Fem nye miniomtaler av nylig sette filmer følger, denne gang to filmer sett på førpremiere på kino i Oslo, en god, gammel Wilder-film, samt to actionfilmer – den ene allerede en klassiker, den andre en oppfølger:

Bildet er hentet fra Into the Wild (2007).

«Total Recall (1990)»: Langt mer intelligent enn hva i hvert fall jeg hadde forventet av en film med Arnold Schwarzenegger i hovedrollen. Når den i tillegg er visuelt vakker, har mange herlige one-linere og aldri føles kjedelig, er dette virkelig topp underholdning som gjør seg godt i stort format.

«Rambo (2008)»: Svært voldelig oppfølger i Rambo-kapittelet som tilsynelatende aldri har noen ende. Veldig direkte i voldsskildringene som aldri legger noe imellom når hoder rives av og involver spruter som hagl. Men det er jo nettopp det vi er kommet for å se, så hvorfor ikke bare kjøre på? Sylvester Stallone har virkelig skjønt hva action går ut på, og tviler aldri et sekund på den tolkningen. Men noen 7.9 er det ikke.

«No Country for Old Men (2007)»: Se også egen omtale. For en fantastisk god film dette er! Utvilsomt Coen-brødrenes beste film til dato, feiende flott foto med en forholdsvis straight forward-handling, dog krydret med noen ikke alltid like lettolkelige sidespor og mange gode karakterskildringer. Utvilsomt Oscar-materiale, uansett hvordan du vrir og vender på det.

«Into the Wild (2007)»: Den første halvtimen, pluss/minus et kvarter, var lange og det var ikke langt unna at jeg duppet av et par ganger (krokodille-klisset reddet blodsukkeret). Det skjedde minimalt, og filmen var dialogbasert til tusen. Heldigvis åpnet den seg etter hvert og rev så med seg seeren inn i en verden hvor viljestyrke, flott natur og særegne karakterer drev filmen fremover til rulleteksten dukket opp. Og selv om slutten sikkert er kjent for mange, inkludert meg selv, er dette aldri en spenningsfilm man lurer på hvordan skal slutte. Snarere tvert i mot: Dette er en film som lever av å skildre livet og opplevelsene til hovedrolleinnehaveren Christopher McCandless (Emile Hirsch), noe den gjør svært godt når den er kommet i gang.

«One, Two, Three (1961)»: Denne melder seg med god margin inn i klubben med Billy Wilder-filmer som aldri er kjedelige og som har et morsomt og fengende plott. Vanskelig ikke å like denne, mange herlige karakterer og lun, fin humor som – om ikke nødvendigvis 100% tidløs – så i hvert fall godt fungerende over 40 år etter lansering. En av James Cagneys siste filmer, og en svært god en sådann.