Siste 5 sette filmer: Knallsterk debuttfilm, skuffende Marx, fresh rockumentar, effektiv action og datert klassiker

«Transformers (2007)» —

Denne var jo ikke så verst! Jeg hadde i grunn sett for meg en repeterende totimersrull, fylt til randen av hjernedøde actionsekvenser og noen klissete, personlige problemer. Og selv om det kanskje til en viss grad stemmer, er det plass til både herlige one-linere (— Oh, great, you just pissed him off; That car's sensitive!) og underholdende action. Det berømte og massive oppgjøret mot slutten fungerer også greit, men det er midtpartiet som sliter mest. Det stopper etter hvert litt opp, framdriften tar seg en kaffepause, animatørene går tomme for nye, grensesprengende vinkler. Likevel, vi får action, og det i lassevis, og det slukes rått. Men oppfølgeren? Den er jeg svært skeptisk til. Hva kan egentlig gjøres av action som ikke allerede er gjort her?

«Inherit the Wind (1960)» —

Fin-fin klassiker med herrene Spencer Tracy, Fredric March og Gene Kelly i sentrale roller, og de koser seg tydelig alle på settet, karakterenes humørsvingninger til tross. Det hører naturligvis med til historien av nevnte Tracy overgikk seg selv og de fleste andre med innsatsen i sin neste film, den fantastiske «Judgment at Nuremberg (1961)», også den for det meste lokalisert inne i rettslokalene. «Inherit the Wind» sine problemer er likevel at den føles fryktelig datert, og har et alt for irriterende lydspor til at det kan verdsettes (det føles som om både tid og fornuft dør hen når «(Give Me That) Old Time Religion» gang på gang gjentas). Likevel, manuset er stramt, tolkningene ypperlige og kameraføringen fin. Den har bare ikke tålt tidens tann godt.

«Blood Simple. (1984)» —

Dette er Coen-brødrenes debuttfilm, og for en start på karrierene de her fikk! Forruten å være deres nest beste film (pent plassert bak den eminente «No Country for Old Men (2007)»), er dette en stilstudie uten like og en start nok mange drømmer om. Alt føles så intenst og forseggjort at det er vanskelig ikke å la seg engasjere. En tilsynelatende primitiv og kjip historie om et par, et drap og konsekvensene høres jo ikke særlig spenstig ut, men det er det altså åkkesom. Og den sluttsekvensen med hånda ut av vinduet og inn på det andre rommet, kun for å bli møtt av en sylskarp kniv, var fordømt velgjort (du skjønner hva jeg mener om og når du ser filmen).

«This Is Spinal Tap (1984)» —

Haha! Er det én ting du må vite før du ser denne, er det at det ikke er en reell dokumentar, men en humoristisk vinkling på førtidens rockeliv. Vi følger en nysjerrig regissør som igjen følger den fiktive rockegruppa «Spinal Tap» på turné. Den skal vise seg å bli alt annet enn vellykket. Vi presenteres intervjuer hvor vi får høre om hvordan to av deres trommiser har dødd på de merkeligste vis, vi ser bandet ikke finne veien til scenen, og sist, men ikke minst, vi lar oss rive med! Dette er ikke likt noe annet du har sett, og det er kanskje like greit, for det finnes bare én «Spinal Tap», og det er de som er blitt «festet til film» på morsomt vis av traveren Rob Reiner.

«Animal Crackers (1930)» —

Marx-brødrene har mye bra å se tilbake på, men dette er ikke en av de. Vitsene fungerer ikke og gestikulasjonen er bare slitsom og ebber ut i det store intet. Merkelig nok, for deres første filmer er generelt blant de beste. Trofaste Marx-tilhengere finner sikkert kvaliteter også her (for de finnes jo, de er bare i mindretall og ikke så synlige som de pleier å være), men for Marx-nykommere, er dette overhodet ikke rett plass å starte.