Siste 5 sette filmer: Revolvermenn, livet, graviditet, skjebner og muldvarper

For lettere å huske hva jeg synes om filmene jeg ser, innfører jeg med dette den første av forhåpentligvis mange innlegg i den nye «siste 5 sette filmer»-serien, som vil bestå av korte omtaler med tilhørende vurdering.

«Smultronstället (1957)»: Den tredje Ingmar Bergman-filmen jeg ser, og utvilsomt den beste. Den første timen var veldig bra, men så dabbet ting av og handlingen ble unødvendig rotete med alt for mange elementer og karakterer. Filmen har dog en herlig mystikk og elegans over seg.

«Monster's Ball (2001)»: Åpner rolig med en melankolsk undertone, men dabber litt av etter hvert. Fin regi, men føles rett og slett som stillestående spesielt i midtpartiet. Billy Bob Thornton er som skapt for disse sære karakterne (ref. f.eks. Coen-brødrenes «The Man Who Wasn't There (2001)» og hans egen «Sling Blade (1996)»), men klarer naturlig nok ikke å drive filmen fremover alene.

«Juno (2007)»: Gikk fra en 7-er på karakterskalaen til en 8-er over natta. Søt, varm og underholdende film som fortjener den gode omtalen den har fått. Jeg er nok ikke like begeistret som f.eks. Asbjørn er, men jeg ble likefullt glad i karakterene etter hvert som filmen utviklet seg og lot meg sjarmere.

«The Departed (2006)»: Gjensyn med det som fortsatt fremstår som fjorårets mest solide mafia/actionfilm. Intelligent, brutal og med glimrende skuespillerprestasjoner. Gav endelig Martin Scorsese en Oscar for beste regissør – sjeldent har vel en person fortjent den prisen mer enn i dette tilfellet!

«3:10 to Yuma (2007)»: Solid action, men den har for mange irriterende løsninger underveis til å nå opp blant de store westernklassikerne. Russell Crowe og Christian Bale gjør begge godkjente innsatser, men stråler i hverandres nærver. Hver for seg går de mer på autopilot. Ben Foster gjør en herlig karakter.