Siste 5 sette filmer: Samer, ekteskapsbrudd, elendighet, broderskap og stilfullhet

Uken har vært preget av variert film med varierende kvalitet:

«Kill Buljo: The Movie (2007)»: Det er egentlig vanskelig å omtale denne filmen i det hele tatt, for hva skal den vurderes etter? Dersom det er et forsøk på en komedie, så lykkes den til en viss grad, men taper stort på scenene hvor den trekker ting litt for langt. Dersom det er en parodi på Kill Bill-filmene, så er den i bunn og grunn helt håpløs. Dersom den er ment som en film for den yngre generasjon hvor handling er nedprioritert, tørr humor er regjerende og dårlige ordspill lever i beste velgående, ja, da er den en umiddelbar hit. Ikke forvent noe, men vær gjerne forbredt på det verste, så får du heller bli positivt overrasket.

«The Squid and the Whale (2005)»: Reflekterende dialogdrevet film med gode rolleprestasjoner fra samtlige familiemedlemmer og en realistisk fremstilling av en familie på vei til å rakne og hvordan de takler hverandre og det å oppleve forandring i hverdagen. Stort pluss for effektiv trimming av overflødige scener (filmen er på bare drøye 80 minutter) – tenk om alle filmer hadde vært like effektive.

«The Killing Fields (1984)»: Totalt uengasjerende i store deler av filmen, men med noen enkeltscener som hele tiden gir meg et håp om at ting vil bli bedre utover i filmen. Min første tanke er at Sam Waterston er totalt feilcastet, og at filmen taper mye på dette. John Malkovich, derimot, gjør en fin figur og når vi følger Haing S. Ngor i rollen som Dith Pran i etterkant av flukten, får vi servert krigens brutaliteter på en creepy og tankevekkende måte som likevel føles humant (minner i stunder om «Idi i smotri (1985)»).

«The Darjeeling Limited (2007)»: Wes Andersons siste produksjon, og den første av de som jeg ser. Mange scener som fører til småhumring, men aldri de store latterbrølene. Antakelig gir denne mest utbytte for allerede Anderson-fans, men den er gjennomført i sin form, den har et utmerket fotoarbeid, fargearbeidet er av den beundringsverdige typen og skuespillet er det lite å si på.

«Hotel Chevalier (short) (2007)»: Prologen til «The Darjeeling Limited» kom helt uventet på meg. Alene ville den ikke gitt meg noe spesielt, men etter å ha sett Darjeeling selv gir den meg i hvert fall noe i form av karakterskildring og at vi får vite litt mer om hvorfor ting er som de er. Likevel: Kortfilmens eksistens er nok av en mer eksperimentell form enn den er av ren verdi forteller- og handlingsmessig. Oppmerksomheten den har fått har nok mest rot i Natalie Portmans nakenscener.