Siste 5 sette filmer: The Lubitsch Touch, tidlig Hitchcock, slitsom Carrey og høykvalitetsaction fra England

av Espen Andersson — 18. februar 2008 — kategorisert i Film- og musikkanmeldelser — 5 kommentarer

«Trouble in Paradise (1932)»: Jeg trodde på forhånd at dette skulle være bankers og en sikker vinner, men jeg ble skuffet. Den manglet rett og slett det lille ekstra, og selv om sjarmen aldri er fraværende, mangler de kvikke replikkene, det gnistrende samspillet og i det hele tatt det som kjenntegner kvalitetskomediene fra 30- og 40-tallet med regigudene Howard Hawks og Frank Capra i front.

«The Lady Vanishes (1938)»: Tidlig britisk Hitchcock-thriller med en humoristisk undertone. Atypisk Hitchcock med den opplagte endringen i stemningen etter den uvanlig lange prologen hvor karakterene fremstilles og vi introduseres for hovedpersonene når den går fra å være nærmest en komedie alene til å bli en thriller med humoristiske sidespor (jeg nevner spesielt to karakterer som spriter opp stemningen når alvoret råder som verst). Alt i alt føler jeg likevel ikke at denne plasserer seg blant Hitchcocks beste, selv om det er fin-fin underholdning og Criterion-utgaven er utmerket med to hederlige unntak: Hvor ble det av engelsk undertekst (britisk er slitsomt) og hvorfor er stemmene så lave, uansett hvor høyt volumet settes?

«The 39 Steps (1935)»: Se egen omtale. En raskt forflyttende Hitchcock-film med det gode drivet og den underliggende creepy stemningen vi kjenner fra f.eks. «Psycho (1960)», gjør dette til en av hans bedre filmer, selv om handlingen ikke er spesielt original (feil mann mistenkes og må bedyre sin uskyld).

«The Cable Guy (1996)»: Klassifisert som en komedie, men dette er verken hummer eller kanari. Til forandring er ikke Carreys ansiktsuttrykk og kroppsbeherskelse spesielt morsomt, og det vipper dessverre over i det slitsomme utover i filmen. Noen morsomme poenger er det jo underveis, og selv om mange mener at Carrey rett og slett er feilcastet, tror jeg hovedproblemet ligger i det viklende manuset.

«Dead Man's Shoes (2004)»: At en hevntokt kan være så underholdende og behersket, men samtidig blodig brutal når det trengs, er mer enn hva jeg kan fatte. IMDb-snittet var tiltrekkende, men hva jeg fikk, er langt i fra hva jeg forventet. En skikkelig lavbudsjettsfilm som gjør det maksimale ut av alle scenene og som har den mest jordnære drapsmannen jeg kan huske å ha sett på lenge, lenge.

Kommentarer (5)

# – av Captain Charisma – 18. februar 2008

Har litt sansen for The Cable Guy, er noen gode scener der. Men Jim Carrey kan bli fryktelig slitsom i lengden. Hadde ikke taklet å se tre komediefilmer etter hverandre med Jim Carrey der han har hovedrollen. Da hadde jeg blitt ødelagt som menneske.

# – av Espen Andersson – 18. februar 2008

Det er vel nettopp dét som skiller «The Cable Guy» fra Jim Carreys andre rolletolkninger i komediene han spilte i på 90-tallet («Ace Ventura» x2, «Liar Liar» og «Dumb & Dumber»). De balanserer hårfint på grensen til det irriterende, og vipper i mine øyne aldri over. «The Cable Guy», derimot, ble for mye for meg.

# – av Stian Andreassen – 20. februar 2008

«The Gable Guy» er en undervurdert perle. Det er dog noen feil som hindrer den fra å være et solid mesterverk:

1. Filmen blir feilaktig ansett som «enda en Jim Carrey-komedie». Dette er feil! Dette er egentlig beksort drama, med hint av sort, sort komedie. Per definisjon Carreys første «seriøse» rolle. Opptil denne hadde han, som nevnt, kun spilt i «Ace Ventura», «The Mask», «Dumb & Dumber» og «Batman Forever». Folk forventer en film i samme gate, og TCG er så langt unna dette som man kan komme. Carreys figur er ikke en likandes klovn med hesblesende gummifjes; han er en trist produkt av TV-amerika, med psykotiske stalker-tendenser.

2. Feil regissør! Ben Stiller, dere? Her burde man brukt f.eks. Peter Weir (som lagde den flotte «The Truman Show», som noe feilaktig har blitt ansett som Carreys første seriøse), Andrew Niccol eller Alex Proyas. En regissør med mørkere tendenser enn Stiller.

3. Feilcasting! Nei, ikke Carrey – Matthew Broderick. En mer ubrukelig skuespiller skal du lete lenge etter. Figuren hans i TCG er en irriterende, pregløs pushover. Hva med en tøffere skuespiller? Og om ikke tøffere, i det minste en god en? La f.eks. Jack Black og Broderick bytte roller.

# – av Espen Andersson – 20. februar 2008

Bare så det er sagt: «Klassifisert som en komedie» har naturligvis utgangspunkt i hva jeg har lest på forhånd, ikke nødvendigvis hva jeg synes selv. Jeg har ingen problemer med å se at dette egentlig aldri er ment å være en morsom film, men jeg synes rett og slett ikke den fungerte på noe plan – verken som komedie (for de som synes den fremstår som det) eller som et kritisk blikk på «TV-amerika».

# – av Stian Andreassen – 20. februar 2008

Ja, jeg mente at TGC generelt er ansett som en standard komedie, og at det er feil. Jeg forstod at du hadde lest deg til denne i-bås-settingen på forhånd, og dermed gikk inn med feil forventninger.

Jeg ser også at å kalle TGC en «undervurdert perle» kanskje er litt drøyt. Jeg mener bare å si at filmen har et potensial som er fullstendig uutnyttet i sin nåværende form. Men innimellom glimrer det i gull mellom all gråsteinen.

Legg til kommentar

Om «Andersson Online»

Dette er Espen Anderssons lekeplass på Internett. Jeg studerer webkommunikasjon på NITH Oslo og arbeider deltid som systemutvikler for NordkappNett AS og webutvikler for Nexus Consulting AS. Bloggens hovedfokus er rettet mot kultur- og teknologirelaterte temaer, med hyppige avstikkere innom musikken og journalistikkens verden.