State of Play (2009)
Med en aldeles glitrende Russell Crowe i hovedrollen er «State of Play (2009)» en av årets beste filmer.
Vi er de siste årene blitt servert en markant økning i konspirasjonsthrillere med enerådende fokus på kreative tvister og vinklinger så ekstreme at selv klipperne har gått seg ville. Fjorårets «Body of Lies» er utvilsomt et skrekkeksempel på hvordan samtlige problemer uheldigvis kommer til syne: Hva skjedde egentlig i forrige scene? Hvem var egentlig den karen med skjegget? Og sist, men ikke minst, hvorfor tok filmen den retningen den egentlig tok?
Det var med andre ord med en opplagt skepsis jeg hamret kinosetet ned mot gulvteppet, vel vitende om at dette antakelig ville bli en kanonfilm eller en gedigen skuffelse. Vel, legg all tvil til side: Jeg ble ikke skuffet.
I kjent in medias res-stil kastes vi umiddelbart inn i en mørk og dyster byscene, hvor alvoret understrekes i form av en intens jakt til fots som ender med løsnede skudd og dødelig utgang for en av de involverte. Dette er starten på en serie med alvorlige anklager og seriøse koblinger mot både høyt rangerte militære- og politisk ladde arbeidsplasser. Alle kjenner alle og alle vil vite hva som skjer, men ingen vil naturligvis prate om det.
En naturlig kobling er opplagt nok Alan J. Pakulas velkjente og høyt respekterte klassiker «All the President's Men (1976)». Store ulikheter innad i handlingen til tross, de er begge glitrende eksempler på hvordan gravende journalistikk ofte bringer fram uventede fakta og belyser offentlig bredt diskuterte temaer fra andre sider.
Jeg har nevnt det utallige ganger tidligere, og med fare for å gjenta meg selv vil jeg igjen påpeke (spesielt) thrilleres evne til å by seeren på et intrikat og intelligent plot, uten å vikle og vingle for mye. Handlingen vi her presenteres for, er ikke bare velfungerende, den er enkel å følge, uten at den føles simpel.
At vi i sentrale roller finner en hel gjeng med erfarne og velplasserte skuespillere, bl.a. nevnte Crowe, Ben Affleck, Rachel McAdams, Helen Mirren, Robin Wright Penn, Jason Bateman og Jeff Daniels — ja, alle disse! — gjør ikke saken noe verre. Og tro meg, dette er en film for alle aldersgrupper. Da jeg så den på kino, fikk jeg inntrykk av at samtlige publikummere likte det de hadde sett. Det hører selvfølgelig sjeldenhetene til.
Løp på kino, sa jeg!
