Strangers on a Train

Dersom noen Hitchcock-fans hadde ventet seg en dyptgående analyse av filmen, så må jeg dessverre skuffe dere. «Strangers on a Train» er ikke lenger kun navnet på en film i toppklasse, men også et innlegg som redegjør for min mest absurde t-banetur dette året.

Å kjøre med t-banen her i Oslo er en opplevelse i seg selv og kan ikke beskrives med ord. Foruten å aldri komme tidsnok og bråke mer enn et jagerfly, er den dessuten alltid stapp full (kanskje med unntak av kl. 11 når alle er på jobb, men da har jeg ikke noe behov for å farte rundt i byen) og lukker dørene når noen er på vei inn. Dette er likevel bare bagateller med tanke på hva som venter på innsiden. Nei, jeg snakker ikke om de opprevne og illeluktende setene, men om passasjerene.

Jeg skulle en tur til byen fredag kveld og havnet tilfeldigvis ved siden av en muslim. Mannen hadde tydeligvis startet alkoholinntaket tidlig den kvelden som jeg antar var på høyde med oksygeninntaket den siste timen. Muslimer lever som kjent etter en bok kalt «Koranen», mens vi kristne holder oss til «Bibelen», men det er ikke alle som tar sånt så høytidelig. Jeg er en av dem.

Denne ikke fullt så edru mannen hadde tilsynelatende et mål for kvelden; å konvertere flest mulig kristne til å bli muslimer og det at han traff på meg var sannsynligvis et skår i gleden. Jeg har lite til overs for folk som enten skal selge meg noe eller overbevise meg om noe jeg har null eller ingen interesse av, og det at denne fyren etter hvert ble ganske innpåsliten, gjorde ikke akkurat saken bedre.

Først ut av alle argumentene han hadde i ermet var at Bibelen har blitt omskrevet flere ganger og at folk har klart det, i motsetning til med «Koranen» som ingen har klart å skrive om. Hva poenget hans egentlig var gikk meg dessverre forbi, for det kunne vært ganske interessant å høre, men jeg antar likevel at han prøvde å si at Koranen er bedre fordi det bare finnes én utgave av den som alle kan leve etter. Det finnes altså ikke rom for misforståelser. Bibelen, derimot, finnes i flere utgaver og åpner for tolkning på flere plan. Mannen hoppet dog raskt vekk fra dette da han skjønte at han var for beruset til å gjøre et poeng ut av det.

Han ble etter hvert ganske hissig da jeg prøvde å forklare han at jeg strengt tatt ikke er så veldig religiøs og at jeg sannsynligvis ikke representerer den gjennomsnittlige nordmann med mitt avslappede forhold til alt som har med religion å gjøre. Han lente seg etter hvert forover, strøk meg på kneet (av alle steder) og dro i gang en rekke overtalelsesstunt for at jeg skulle bli muslim! Hva faen, tenkte jeg, her sitter jeg rolig på t-banen på vei mot byen og blir forstyrret av en fordrukken muslim som vil at jeg skal konvertere til religionen han representerer. Snakker om sjarmerende type! Sånt skjer bare med meg.

Så hva er egentlig konklusjonen? Jeg velger å tro jeg bør begynne å være mer varsom med hvem jeg setter meg i nærheten av. Folk er tross alt ikke alltid som du tror og jeg er ganske sikker på at jeg ikke var som han hadde trodd heller …