Superbad (2007)

He is the sweetest guy. Have you ever looked into his eyes? It was like the first time I heard the Beatles.

Kritikerne har lagt sin elsk på «Superbad (2007)», som har høstet mye ros for sitt intelligente manus, i motsetning til sine mange sjangerbrødre. I «Superbad» følger vi kameratene Seth (Jonah Hill) og Evan (Michael Cera) som virker å ha det meste til felles med unntak av BMI og intelligens. Filmen er i hovedsak sentrert rundt disse to, men vi møter også supernerden Fogell (Christopher Mintz-Plasse) som er så håpløs at selv Seth og Evan har problemer med hans tilstedeværelse. Filmen spinner rundt deres ensidige og ikke spesielt sosiale liv. Vendepunktet kommer når de blir invitert på fest, og tildeles ansvaret for drikke den kvelden. Det kan ikke gå bra når de alle er under 21 år.

Deretter bærer det løs, den ene hysteriske situasjonen etter den andre. Kanskje filmens beste roller finner vi i politimennene Slater (Bill Hader) og Michaels (Seth Rogen) og nevnte Fogell, som tar så mange situasjoner på kornet med hysteriske one-linere og herlig samspill at det blir lite tid til brus. Her drikkes det i tjeneste og skyteepisoder overhøres på politiradioen til fordel for seksualopplysning med Fogell over noen øl.

Når det gjelder Seth-karakteren, merker jeg har jeg har problemer med den. I samspill med Evan har filmen mange morsomme scener, men jeg synes enkelte av de virker overspilte og i overkant regisserte. Men, hva vet jeg, kanskje er det bare jeg som aldri har fått helt taket på Jonah Hill. Jeg lar det være opp til andre å gjøre seg opp en mening om ham, men jeg er glad filmen har flere sterke bikarakterer å lene seg mot.

Jeg synes også det er på sin plass å gi «Superbad» kudos for bruken av klisjeer – bevisst eller ei – igjennom hele filmen. En av de beste scenene er når Fogell manner seg opp til å gå inn i butikken for å kjøpe kveldens sårt trengte alkohol, og tankene om hva som kan og hva som ikke vil skje, men som gjerne skulle ha skjedde slår inn. Og så skjer selvfølgelig ingen av delene.

Filmen spinner over drøye to timer, og føles effektiv. Likevel kunne nok filmen tjent på å ha en enda mer hardhendt klipper, da det føles litt repeterende i noen scener. Fjern 10-15 minutter, og du ville hatt en bortimot feilfri komedie med de rette forutsetningene. Språket er grovt, humoren er treffende og karakterene føles livlige med en menneskelig spirit. Absolutt verdt å sjekke ut, med andre ord.

Vurdering: