Surrogates (2009)
Skal sci-fi-filmer besvare komplekse spørsmål den selv stiller? Er følelsen av tilfredsstillelse man får når plotet foreståelig brettes ut og ubetimelige spørsmål besvares viktigere enn sjarmen ved mystikk? Kanskje er en mellomting det optimale: det skader aldri med egenrefleksjon rundt filmene, men å få alt ferdigservert kan like fullt være irriterende. Flere omtaler av «Surrogates (2009)» har påpekt nettopp dette. Selv er jeg svært splittet i min oppfatning.
Veletablerte actionregissør Jonathan Mostow har lagt lista høyt med «Surrogates», og utgangspunktet er interessant. I en uviss framtid lever mennesket livet gjennom såkalte «surrogater», hyperkomplekse roboter som fremstår som feilfrie med Hollywood-liknende frisyrer og rynkefrie fjes. Surrogatene styres fra hjemmet hvor eierne ligger og slapper av. Som et resultat er ikke lenger farene ved å leve tilstede, og kriminaliteten er bortimot ikke-eksisterende. Naturlige koblinger mot dagens samfunn er opplagte: hvordan enkelte anser tilsynelatende fri anonymitet på Internett som en inngangsport til f.eks. sjikane og ulik nettkriminalitet, for ikke å snakke om hvordan kommunikasjon på nett for noen i ekstreme tilfeller erstatter det virkelige liv. Vi vet det finnes tilfeller, men hører vi mye om de?
Så verden har altså sett en positiv utvikling i form av synkende kriminalitet, men har samtidig mistet både personlig sjarm, naturlige mennesker og i mine øyne en grunn til å leve. Iblant all gleden over et perfekt ytre, dukker vår mann, Tom Greer (Bruce Willis), opp. Han er utbryteren, den irriterende konservative, alltid skeptiske detektiven som for alt det er verdt ikke kan innpasse seg miljøet rundt. Når så et drap begås, bryter kaoset raskt ut, og omfattende konspirasjoner brettes langsomt ut. Dette samtidig som Greer, fortsatt vår mann, sliter med å komme igjennom hverdagen. Han føler at han og kona sklir mer og mer ifra hverandre.
Veltrente filmøyne vil nå raskt spotte trøbbel. For der hvor en sci-fi-film utover det vanlige ville fokusert på de menneskelige endringene og hvordan miljøet bærer preg av de kritiske forandringene, blir «Surrogates» aldri noe mer enn en halvengasjerende smørje som verken smaker fugl eller fisk. Du får actionscener, du får daffe forsøk på interessant dybde i plotet, men du får heller aldri noe mer, og filmen vil i så måte aldri stå igjen som en klassiker eller vill, teknologisk framstilling av et futuristisk samfunn, selv om potensialet alltid var der.
Det er synd, og i grunn ganske irriterende, hvordan små grep kan ødelegge så mye.
