Et overdrevent, men lite etterlengtet gjensyn med en av actionhistoriens giganter.

Terminator Salvation (2009)

Hvis futuristiske actionfilmer anno 2009 bør være fri for pauser, er McGs «Terminator Salvation (2009)» lærerens drøm. For — som ventet — presenteres vi her fandenivoldske actionscener og høyteknologiske fartøyer av uante dimensjoner, så brede i sitt utvalg at Mercedes nå er truet.

Da Arnold Schwarzenegger flekset heftig muskulatur i 1984, var det nok få som ante konturene av den kommende, østerriske superstjernen skulle vise seg å bli. Nå, 25 år senere, er vi blitt presentert fire filmer, alle av like variabel kvalitet som en tilfeldig grafe på Richters skala.

Det er lite nytt at de to første Terminator-filmene er de beste. Ikke bare åpnet deres banebrytende teknologiske effekter en helt ny verden av muligheter for fremtidige produksjoner, men også for misbruk. «Terminator Salvation (2009)» mangler all sjarmen og elegansen fra de to første Terminator-filmene, og ramler dessverre glatt inn i mengden av actionfilmer som forsøker å dekke over plothull med konstant action og hamrende lydspor. For all del, det er underholdende med en boks popcorn, men om man verdsetter god film og noe ekstraordinært, er ikke «Terminator Salvation» filmen å se.

Verken legendariske James Cameron eller Arnold Schwarzenegger er medvirkende i «Terminator Salvation» og det preger også filmens gjennomslagskraft. Den elegante balansen mellom interessant og velutviklet plot med hemningsløs action er borte. Det handler ikke lenger om å skape en tidløs klassiker, men om å underholde. Det handler om å leke med seeren og by på en filmatisk og teknologisk høydare, og lykkes i den grad stort. Men det som en gang var den fremste actionfilmserien, har falt ned til et normalt filmnivå anno det 21. århundre.

Spesielt viktig er det å være bevisst på hva man går til. Dette er ingen ny Terminator-klassiker, men heller ikke nok en unødig actionfilm kun laget for pengenes skyld. Eller, pengene har sikkert vært et viktig drivmiddel, men filmen er såpass underholdende innpakket at det aksepteres. Dette er dog ingen gigantisk sommerfilm som du må løpe å se på kino — drøy til den kommer på leie og snurr den over en pils eller femten, det passer bra.

(Men jeg må si jeg savnet muskler. Christian Bale er jo en stor kar som lett kunne kastet trøya eller dratt en ekstremversjon av John McClanes skostunt, men den gang ei. Det ble med drømmen.)

(Og, ja, sjansen for at det kommer en oppfølger er på høyde med Kilimanjaro.)