The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007)

Da Robert Ford – i filmen omtalt som «coward», feiging – skjøt og drepte Jesse James den 3. april 1882, trodde han at samfunnet ville hylle han for å ha tatt en av datidens mest fryktede menn av dage. Media hoppet naturligvis rett på saken, men i stedet for å bli hyllet, ble han ansett som en feiging få hadde noe til overs for. Til tross for at Jesse James var en beryktet tograner, lever han selv den dag i dag, 125 år etter sin død, trygt opp til sin tildelte legendestatus, og det har kommet både filmer, sanger og bøker om hans liv og levnet.

Nå har jeg tenkt en stund på hvordan «The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007)» kan omtales på en dekkende måte, men har likevel ikke kommet fram til noen god måte å presentere filmen. «The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford», som forøvrig kan vise seg å bli Brad Pitts siste spillefilm på en god stund, skal vi tro Pitt (som nå fokuserer på gjenoppreisningen av orkanrammede New Orleans i 2005), er hovedsaklig en 160 minutter lang karakterstudie med et skikkelig episk preg over seg. Filmen er dvelende, men aldri på den langtekkelige måten, og retter kameralinsen mot et knippe karakterer med et naturlig fokus på Jesse James (Pitt) og Robert Ford (Casey Affleck), og kan på mange måter anses som en slags fasit på hvordan man blir kjent med personer på film ved hjelp av dialogdrevne scener med flott natur som kulisser. I blant kommer det også innslag av hardbarka action, f.eks. togranscenen, som ikke bare er vellaget, men også usedvanlig stilfull.

Men hva er egentlig handlingen? Er det Fords (Affleck) besettelse av James (Pitt) som person? Ja, og det forklarer nok også hvorfor dette er en film som er vanskelig å selge. Uten Brad Pitt på plakaten har jeg vanskelig for å se hvordan denne filmen i det hele tatt kunne vært aktuell å lage, for selv om Afflecks innsats er upåklagelig, er han ikke noe stort navn i Hollywood – inntil nå. Hans intense og drepende blikk er ikke bare noe som bør legges merke til, men han er også perfekt i denne rollen. Beste birolle for året? Ikke umulig.

Det slår meg likevel at filmen har noen svakheter som med enkle grep kunne vært dens beste. For det første er fotoarbeidet tidvis helt i toppklasse, med det ene landskapbilde etter det andre i flott widescreenformat. I flere scener virker også fargene nedtonet og kontrastene (se f.eks. på bildet over) minner mye om film-noir-retningen, men bruken av det er bare halvhjertet. I mange andre scener er fargene av en mer allminnelig karakter, og bryter derfor med enkeltscenene som skiller seg ut. For det andre er filmen akkurat litt for lang: Jeg har ingen problemer med lange filmer så lenge de ikke stopper opp underveis, men det skjer dessverre noen steder. Kutt ned 10-15 minutter, sog du ville hatt en bortimot perfekt westernfilm anno 2007.

Vurdering: