The Conversation (1974)

Lyden skurrer så stemmene blir ugjenkjennelige, men blir gradvis bedre når overvåkningsekspert Harry Caul er i arbeid. Caul er ikke bare en veteran i bransjen, men også den beste. Han brenner for yrket, men påstår hardnakket at han kun jobber med stemmene, og ikke har noen interesse av hva som kommer fram av overvåkningen.

I «The Conversation (1974)» arbeider nevnte Caul med overvåkning av to unge mennesker. Han vet ikke hva arbeidsgiveren er på jakt etter, men når han etter mye slit klarer å fjerne all bakgrunnsstøy og manipulere stemmene nok til at all dialog blir forståelig, mistenker han at livene deres kan være i fare. Vel framme på arbeidsgiverens kontor, klar til å legge fram bevisene for direktøren, forsøker hans assistent å ta hånd om dem, noe Harry ikke har interesse av. Ikke bare er dette en sak som har utviklet seg i en retning ingen parter liker, men å overlate bevisene til en annen person enn først avtalt er uaktuelt. Han tenner på alle plugger og forlater bygget umiddelbart, kun med sine egne bevis og en mistanke om at ikke alt er som det skal være …

I «The Conversation» portretteres en mann som lar jobben påvirke han på privat basis, selv om han liker å hevde at den ikke gjør det. Hans sosiale antenner er ikke mye å skryte av, han tror alltid det verste og foretrekker å tilbringe kveldene hjemme hvor han kan spille med jazzsangene fra platespilleren, fremfor å feste hemningsløst. Gene Hackman er i hovedrollen som Harry Caul med sitt hverdagslige utseende perfekt, og med sin rolige måte å te seg på ideell som paranoid overvåkningsmann.

Som thriller er «The Conversation» langsom, men samtidig så velregissert at det veier opp for det tidvis manglende drivet. Filmen er, forruten å være Francis Ford Coppolas første filmen siden «The Godfather», stjernespekket med Hackman i nevnte rolle, John Cazale og Harrison Ford som henholdsvis kollega og arbeidsgiver, samt Robert Duvall i en ukreditert rolle.

Vurdering: