The Departed (2006)

Det var med store øyne jeg reiste meg opp fra kinosetet sent i går kveld og ruslet mot utgangen, vel vitende om at om at det sannsynligvis var siste gangen jeg var vitne til en Scorsese-produksjon av samme kaliber. Martin Scorsese er som kjent lei av Hollywood og har varslet et skifte etter «The Departed (2006)». Synd, for «The Departed» vil om noen år bli stående igjen som en moderne klassiker, kanskje ikke på høyde med «Taxi Driver (1976)», men i hvert fall sidestilt med «Goodfellas (1990)».

For det er liksom ingen tvil. Martin Scorsese er en av de største regissørene verden har sett. Fra de tidlige år og eksperimentelle «I Call First (1967)», til den samfunnskritiske «Taxi Driver» (se omtale), har Scorsese fortsatt å skape filmklassikere som perler på en snor. Mange mener at han toppet isfjellet med «Goodfellas» (se omtale) i 1990, en film som i dag står igjen som kanskje den fremste mafiafilmen siden Gudfaren-trilogien med Coppola bak spakene.

Jeg har sett de fleste av Scorseses største kassasuksesser og det er bemerkelsesverdig hvordan han alltid klarer å komme opp med et godt resultat. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var en smule skeptisk da jeg leste at han var i gang med nok en film lagt til mafiamiljøet, og som attpåtil var en amerikansk videreutvikling av den svært populære «Mou gaan dou» fra Hong-Kong, datert 2002. Amerikanerne har det som kjent med å tilpasse store, utenlandske filmer markedet i hjemlandet, noe som sjeldent slår an. Jeg har fortsatt til gode å se «Mou gaan dou», men det vil nok ikke gå mange ukene før den er bestilt.

Matt Damon er virkelig i siget for tiden, og har med seg den stadig mer imponerende Leonardo DiCaprio, veteranene Jack Nicholson og Martin Sheen, samt Mark Wahlberg som kommer opp med en særs god rolletolkning (til forandring). Best kommer likevel regissør Martin Scorsese fra det hele med full kontroll på produksjonen. The Departed er mer intens enn «Goodfellas», lystigere enn de fleste av hans produksjoner (spesielt hans første filmer) og raser avgårde fra begynnelse til slutt i et forrykende tempo. Aldri før har vel samtaler politiet imellom vært så underholdende, og Jack Nicholson lyser brutalitet på lang vei med sitt usminkede bulldozer-fjes.

Det er lenge siden jeg har sett en film hvor lydsporet har vært et så gjennomgående virkemiddel. Musikken er ikke spesiallaget til filmen, men det skyldes nok det jeg alltid har sagt: Det produseres knapt lyttbar musikk i disse dager. Man må grave i arkivene. Og det er nettopp det som er blitt gjort i dette tilfellet. Lydsporet domineres av storheter som The Rolling Stones og Pink Floyd, samt en rekke andre godbiter som er med på å gi filmen de berømte tødlene over o'en.

Avslutningsvis er det ikke så mye å si. Dette kan meget godt bli årets film for mitt vedkommende med skuespillerprestasjoner av de sjeldne og en fengende historie fortalt som bare Scorsese kan. En kinotur i nær framtid bør være obligatorisk for alle filmelskere!

Vurdering: