«The Hustler» og «The Color of Money (1986)»

«Hustling» — å skjule sine egentlige ferdigheter for å lure motstanderen til å inngå veddemål av en stadig økende grad — er et velkjent og forhatt fenomen i mange biljardkretser. Lansert med 25 års mellomrom, introduseres vi i «The Hustler (1961)» og «The Color of Money (1986)» for en lite kjent verden, full av konflikter, alkohol og gambling. I sentrum for begivenhetene finner vi Paul Newmans karakter, Eddie Felson, som kan mer enn bare det å spille biljard …

Historien om «Fast Eddie» Felson (Paul Newman) begynner på slutten av 50-tallet. Den amerikanske forfatteren Walter Tevis kom da med romanen «The Hustler». Boka fulgte Felsons karakter tett og skildret ikke bare biljardmiljøet på et detaljert plan, men dykket også dypt inn i Felsons sinn, oppturene og nedturene, og hvordan vinnerinnstinktet alltid lå velplassert i underbevisstheten. Et glimrende utgangspunkt for en film var skapt. Og to år senere, i 1961, tok den ikke alt for kjente Robert Rossen på seg oppgaven å bringe historien til det store lerretet.

Eddie, eller «Fast Eddie» som han blir kalt av bekjente, er ingen lett person å ha med å gjøre. Én ting er hans fascinasjon for biljard som sport, men det er den konstante søkenen etter respekt, selvtillit og viten om at han er best som tærer på kreftene til folk i hans omgangskrets. Med et bortimot utelukkende fokus på personlighetsforandring og miljøskildringer, følger vi «The Hustler» Felson fra tilværelsen som en «small-time pool hustler», til å tjene gode penger, før klimakset nås når han gjør et siste forsøk på å slå legenden Minnesota Fats (Jackie Gleason) — de $3 000 hver part legger i potten er dog lite verdt for Felson. For ham er det respekten og følelsen av å være best som er tellende og fungerer som en evig drivkraft i et ellers turbulent liv.

Jeg så «The Hustler» første gang for to år siden. Den gang var jeg ikke veldig begeistret. Gjensynet nå i forbindelse med innkjøpet av oppfølgeren «The Color of Money» var ikke bare en vellykket avgjørelse, men fungerer også som en evig påminnelse om at min oppfatning av filmer jeg ser, sjeldent er lik ved gjensyn. At jeg det siste året virkelig har fått øynene opp for biljard og spiller det jevnlig, er sikkert også en viktig faktor. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, er dette en film som er verdt å sjekke ut, uavhengig av om interessen for biljard er til stede.

I «The Color of Money» har Eddie selv gått bort i fra å spille biljard, men henger fortsatt på de samme stedene som tidligere. Det er i den forbindelse han biter seg merke i Vincent Lauria (Tom Cruise i en av sine beste roller), den svært selvsikre og solide biljardspilleren som herjer med alle sine konkurrenter. Eddie ser hustling-potensiale i unggutten, og legger ut på en reise som viser seg ikke å bli så enkel som han hadde forestilt seg.

«The Color of Money» er en veldig fin film. Den har et aldeles nydelig foto som får selv den minst biljardinteresserte seer til å sperre opp øynene når duellene kjempes. Her flagrer kritt i saktefilm, mens kula, ja, den går i både høye hopp og imponerende, bananformede buer på underlaget. Regissør Martin Scorsese tar seg god tid til å fortelle, men det er nok likevel forutsigbarheten underveis i filmen som dreper litt av spenningen. Om ikke avslutningsscenen er det alle forventer, er det nok av subtvister som ikke helt fungerer.

Kombinert utgjør disse to filmene enn utmerket double-feature en hvilken som helst ukedag hvor du har drøye fire timer å avse. Du vil neppe angre, men antakelig takke meg for to gode tips. Håper jeg!

Vurderinger

«The Hustler (1961)»:
«The Color of Money (1986)»: