The Lost Weekend (1945)

Ray Milland portretterer i Billy Wilders «The Lost Weekend (1945)» en alkoholisert forfatter som sliter med både tilværelsen og produktiviteten i forbindelse med arbeidet av den påtenkte romanen «The Bottle». Filmen er basert på Charles R. Jacksons roman med samme navn, som kom ut bare året før filmen ble lansert. «The Lost Weekend» ble nominert til imponerende syv Oscar, og trakk det lengste strået i fire av kategoriene.

Utgangspunktet for filmen var at hovedpersonen Don Birnams nedbrutthet skyldtes et påstått forhold med en kamerat på universitetet. Verken alkoholisme eller homofili var hverdagskost på 40-tallet, så sistnevnte ble strøket fra hovedpersonens plager. Det hadde utvilsomt vært morsomt og sett publikums reaksjon om manuskriptendringene ikke hadde blitt gjennomført …

I kjent Wilder-stil (ref. f.eks. «Sunset Blvd. (1950)» og «Double Indemnity (1944)»), åpner filmen med en kort introduksjon av filmens sentrale skikkelser, før den forflytter seg bakover i tid og tar en titt på hva som har ført situasjonen dit den nå er. I «Sunset Blvd.» så hovedpersonen tilbake til tross for at han var død, i «Double Indemnity» hoppet vi fra nåtid, tilbake til fortiden, før vi igjen havnet i nåtid og hovedpersonen falt om og døde. I «The Lost Weekend» er aldri konsekvensene så fatale, men vi blir i stedet vitne til alkoholens destruktive virkning på både kropp, sjel og all logisk tankegang, og var da den kom så brutalt virkelighetsnær for mange menneskeskjebner at den ikke ble spesielt godt mottatt. Heldigvis har den, som f.eks. Brian De Palmas «Scarface (1983)», nå fått den oppmerksomheten den fortjener.

Ray Milland har spilt i mye rart opp gjennom årene og til tross for at han har vært medvirkende i godt over 100 filmer, har jeg kun sett han spille i Alfred Hitchcocks «Dial M for Murder (1954)» tidligere. Der var innsatsen upåklagelig, men rolletolkningen i «The Lost Weekend» er om mulig enda bedre. Her mestrer han humørsvingningene og karakterens ulike tilstander som edru, beruset og psykisk ustabil – alt uten å falle for overspillingens korridorer.

Kvalitetsmessig er «The Lost Weekend» utmerket, men samtidig annerledes enn mange andre filmer, og kanskje ikke en fulltreffer for den gjennomsnittlige filmtitter. Dette i sterk kontrast til Billy Wilders øvrige filmografi, som består av et utall tidløse filmer med en særs bred målgruppe (se bare på «Some Like It Hot»). Til tross for at dette langt ifra var noen hyggelig filmopplevelse, kan den anbefales for alle som vet å sette pris på god film med fokus på historiefortelling, godt og overbevisende skuespill og evigaktuelle problemer.

Vurdering: