The Philadelphia Story (1940)

Cary Grant og Katharine Hepburn – to av datidens virkelig store stjerner – samlet seg i 1940, og fikk med seg James Stewart hvis karriere var i ferd med å ta fart. Denne svært så publikumsvennlige flokken utgjør rollebesetningen i «The Philadelphia Story», hvor filmens genreretninger danner grunnlag for komikken.

Resultatet er en herlig komedie hvor resultatet er en klassisk «romantic screwball comedy» med grener til «comedy of remarriage»-retningen, hvor et tilsynelatende fungerende kjærlighetsliv infiltreres av et par ekstra menn, her ved Stewart og Grant. Her finner vi nok av forviklinger som danner kjernen i handlingen.

Tracy Lord (Hepburn) er gifteklar med George Kittredge (John Howard), etter å ha vært tidligere gift med C. K. Dexter Haven (Grant), men forholdet tok imidlertid slutt på grunn av Havens noe særegne væremåte. Dette bryllupet, derimot, er storstilt, men det er i kulissene at handlingen finner sted. Haven har fortsatt følelser for Tracy Lord og kunne godt tenke seg å gifte seg med henne på ny. Det viser seg nemlig at forholdet dem i mellom har bedret med tiden, og det bygger seg sakte, men sikkert opp mot gamle høyder.

Macaulay «Mike» Connor (Stewart) er tabloidjournalist, rappkjefta og handlingsvillig, og skal overvære bryllupet i forbindelse med en sak han og Elizabeth «Liz» Imbrie (Ruth Hussey) arbeider med. Etter hvert som intrigene bygges opp og Kittredge virker stadig mer urolig, slippes bomben når Kittredge ser Mike komme vinglende og syngende ut av skogen med en lettere beruset Tracy i armene. Det kommende bryllupet står i fare …

Mikes flørtende tilstand med Tracy Lord er ikke bare en konflikt i forhold til det planlagte bryllupet med George, men også Haven som sikler på sin gamle kone, en konflikt som skaper grobunn for en viktig ingrediens, nemlig «fast-talking», type scener Grant allerede hadde erfaring med fra den like flotte «His Girl Friday (1940)», fullført tidligere samme år.

«The Philadelphia Story» har en serie med herlige scener. Jeg nevner spesielt når en beruset Mike tar en tur innom Haven, hvorpå Haven sier: «Let's go in the talking room». De kommende minuttene viser dessuten Stewarts brede skuespillerregister, og flere deler ble faktisk improvisert på settet. Stewart vant en velfortjent Oscar for sin innsats i filmen.

Det er liten tvil om at dette er en skikkelig klassiker, og mitt allerede gode forhold til James Stewart, Cory Grant og Katharine Hepburn ble bare bedre etter dette. En gammel film eller ei, dette er tidløst og komikk på høyt nivå. Play.com har en spesialutgave på tilbud til £4.99 i disse dager. Løp og kjøp!