The Simpsons Movie (2007)

På samme måte som pokerspillere omtaler chipsene de har i spill som sine barn, kan Matt Groening trygt kalle den gule familien med særegenhetene intakt for sine. Ønsk «The Simpsons Movie (2007)» velkommen – en av de mest etterlengtede titlene av året, og en film som vanskelig kan benektes at forventningene til er vært av en uvanlig stor karakter.

Litt autopilot

Men det er klart, en film som bygger på så kjente karakterer som dette, vil fort kunne feile fordi fallhøyden er stor; vi har sett så mye av de på TV opp gjennom årene at strukturen, gjennomføringen og timingen er nødt til å være i ypperste klasse for å kunne gi full pott. Samtidig gir gjenkjennelsesfaktoren store muligheter for høylytt jubel blant den allerede eksisterende fanskaren.

Tilbakemeldingene har vært delte, og har sanket alt fra halvgode kritikker blant bloggere til lovord blant landets mer etablerte filmkritikere. Mitt umiddelbare inntrykk heller i større grad mot sistnevnte, men det skal likevel sies at filmen om den gule familien litt for ofte føles å kjøre på autopilot.

Vi har åpningen, som er filmens beste del og som viser satire i tegneserieform på sitt beste, vi ser hvordan folk flest, og kanskje spesielt amerikaneres, forhold til miljøvern og føre-var-prinsipp for det meste nedprioriteres til fordel for alt annet. Deretter kveles drivet litt når ønsket om å på død og liv få inn en god handling blir for stor, før det avsluttes sukkersøtt, men i velkjent Homer-stil.

Miljøsvin

Filmens handling er naturligvis lagt til Springfield, som nå sliter med miljøet og forsøpling. Som et resultat av at Homer dumper avfall fra en gris (og ham selv) han tilfeldigvis har innlemmet til familien i den lokale dammen, blir Springfield etter ordre fra President Arnold Schwarzenegger isolert fra omverdenen. Simpsons-familien ser seg nødt til å flykte fra de andre innbyggerne når de finner ut at det er Homers skyld, og slår seg ned i Alaska. Hjemlengsel og sterke viljer innad i familien gjør at de alle returnerer, og Homer har både mye å rydde opp i, og ikke minst bevise.

Spesielt morsomt er scenene hvor filmen tuller med seg selv. Midtveis får vi meldingen om at filmen er «to be continued … immediatly», men det er ikke før det plutselig kommer rulerende reklame nederst på skjermen. Og ikke glem å holde øye med rulleteksten …

Rik på referanser

Filmen er – som i serieform – svært rik på referanser, et virkemiddel som er en av de viktigste årsakene til at det alltid er morsomt å følge med. Her får både Harry Potter, Spider-Man og Al Gore og hans «An Inconvenient Truth (2006)» gjennomgå. «The Simpsons Movie» står igjen som en effektiv animasjonsfilm som absolutt er severdig, men jeg føler vel ikke at potensialet utnyttes til det fulle. Kanskje er det fordi ønsket om å ha en god historie i bunn ødela litt for spontaniteten som vi er kjent med fra TV-serien? Alt i alt er det likevel et jevnt over imponerende manus som makter å være morsomt gjennom store deler av filmen, og som tør å ta steget videre fra episodene sendt på TV og vise nye og uante sider ved mange av karakterene.

Vurdering: