U2 — No Line on the Horizon (2009)
Hvis «The Joshua Tree (1987)» var U2s definitive gjennombrudd, ble det samtidig deres musikalske fasit de kommende 20 årene. «No Line on the Horizon (2009)» er albumet hvor gamle ideer forkastes uten videre omtanke. Og det er ikke bare på overtid, men også svært vellykket.
Å anmelde musikk er ikke enkelt. I motsetning til med filmer som man typisk ser én gang, reflekterer over og noterer noen nøkkelord underveis i, krever en musikkanmeldelse flere gjennomlytninger og en viss analyse og forståelse av tekstene. Det har derfor tatt lang tid å komme opp med denne omtalen, men ikke nødvendigvis fordi skrivesperren satte sine spor tidlig i arbeidet. Dilemmaet var at albumet vokste dessto mer tid jeg satte av til det, og fremstår nå som ett av mine favorittalbum fra de irske helter.
Jeg har aldri vært noen blodfan av U2, men samtidig har jeg heller aldri hatt noe imot de. For meg har de alltid fremstått som et i overkant stabilt band i all den tid de har operert på musikkfronten, ofte blottet for musikalsk kreativitet og spennende sidesprang. U2 fant seg selv med «The Joshua Tree», og har stått stille musikalsk sett siden, med unntak i f.eks. det eksperimentelle, men ikke spesielt vellykkede, «Zooropa (1993)».
Men for all del, misforstå meg ikke. U2 er et aldeles glitrende band, sjarmerende til tusen og de har vel flere enorme slagere enn noe annet band kan drømme om å oppnå. Det er noe Toto over de; de svikter sjeldent, men musikalsk sett er det mye likt og alt er ikke like spennende. Men, samtidig, hvor mange band kan skilte med å ha holdt det gående i over 20 år, ha millioner av fans i alle aldersgrupper og samtidig ha mestret ulike sjangere og retninger mesterlig godt? Jeg innser kanskje nå at å forvente at samtlige band kan gjenskape Bruce Springsteen og The E Street Bands vellykkede sjangerutforskning over fire tiår er å forvente for mye.
Alt for mye.
Lyriske sjeldenheter
I kjent U2-albumstil er «No Line on the Horizon» et bunnsolid rockealbum. Forskjellen er at U2 nå har maktet å komme opp med et sett jevnt over gode sanger, alle særegne på sin måte og ikke bare de vanlige superhitene de har for vane å skvise inn på hver skive, og det med en tydelig, rød linje. For, når sant skal sies, er jeg en person som ofte ikke verdsetter hitsene spesielt mye, men heller de andre mer skjulte godbitene man oppdager etter flere lytninger. Ikke minst består albumet av en herlig, helhetlig samling sanger som sammen danner et av årets mest verdsatte album her i huset. For der hvor hovedargumentene imot U2 har vært deres i overkant kjedelige ytre, presenteres vi nå et mer rufsete, men aldri ukontrollert, løssluppent band som presterer som om det stod om en videre platekontrakt. Og det er en Bono i front som leverer lyriske sjeldenheter på løpende bånd:
The worst of us are a long drawn out confession
The best of us are geniuses of compression
You say you're not going to leave the truth alone
I'm here 'cos I don’t want to go home
Dyptpløyende
En umiddelbar magefølelse er at mange vil kunne mislike dette albumet og finne det i overkant atypisk U2. Og de har rett, men det betyr selvfølgelig ikke at det er et dårlig album. Snarere tvert imot, for om vi f.eks. sammenligner med deres forrige album, «How to Dismantle an Atomic Bomb (2004)» (som jeg synes er fryktelig oppskrytt), så er det her et mye bredere spekter av både melodiøse syvminuttere, dyptpløyende tekster slik f.eks. Springsteen så elegant gjorde på midten av 70-tallet med sine to første skiver, og velkomponerte rockesanger med et stort hjerte og et interessant ytre. For selv om «Dismantle …» harsellerte med både klodens mange ørepar og radiostasjoner da det kom, var det i mine øyne intet stort album. Ja, sounden var og er fortsatt nydelig og det var usedvanlig gjennomført, men det luktet U2 på mils avstand.
I det fabelaktige sluttsporet «Cedars Of Lebanon» sies det at «this shitty world sometimes produces a rose / the scent of it lingers and then it just goes». Vel, faktum er at U2 nå har befestet seg som så mye mer enn et band med uforløst potensiale. De lever opp til sitt rykte som et av vår tids største rockeband, og det er derfor jeg gledelig — og endelig — kan nikke i takt med det så mange andre lenge har sagt: U2 har kanskje ikke funnet seg sjæl, ei heller fasiten på den ultimate rockeskiva, men interessant og høykvalitets musikk? Visst faen!
Anbefalt.
