Selvhøytidelig, norsk flerportrettsdrama med et tykt lag av banale løsninger

Upperdog (2009)

Ikke rent få ganger vurderte jeg å se «Upperdog (2009)», Sara Johnsens kritikerroste film som nok aldri slo helt an blant landets kinogjengere. Men så lot jeg hjernemaskineriet bearbeide forhåndsmaterialet noe lenger, og kom raskt til konklusjonen at norsk film fortsatt sjeldent virkelig makter å imponere. Å gjøre inntrykk. Å komme opp med noe som huskes lenger enn dagens værmelding.

Så jeg avventet situasjonen litt, og det var egentlig like greit.

På papiret høres det jo flott ut, om enn noe standardisert: Menneskeskjebner veves sammen og tilfeldigheter møtes — sammenflettinger som ville vært originale for omlag 15 år siden, men som i dag — mer enn noe annet — fremstår som et erketypisk klisjéprodukt av perioden 1995—2010, fremmet av titler som «Crash (2004)», «Magnolia (1999)» og «Short Cuts (1993)». For at slike dramaer skal fungere, er det først og fremst to elementer som et avgjørende. Karakterene er nødt til å være lett gjenkjennbare, ha et dilemma som gir en tydelig progresjon i filmen, og som bidrar til at man ønsker å se ferdig filmen. Det andre avgjørende elementet, er evnen til å skape en kobling mellom karakterene som gjerne kan være intrikat, men som også føles naturlig når endene møtes i sluttminuttene.

Jeg velger å tro at ambisjonene til «Upperdog» er å presentere menneskeskjebner, og samtidig komme innunder huden på disse menneskene. Det fungerer ikke. Medfølelsen uteblir, koblingene er — om ikke utydelige — så aldri spesielt fengslende sammensveiset. Ei heller fungerer alle karakterenes tilstedeværelse tilstrekkelig godt; spesielt vil jeg trekke fram soldatens liv og levnet som filmens klart svakeste ledd. Sagt på en annen måte: Om samtlige av filmens karakterer ble drept i en vill traktoroverkjørsel, hadde brydd meg lik null.

«Upperdog» har et fint, internasjonalt preg over seg, der den nogenlunde strøkent balanserer mellom noen halvtydelige, norske dialekter og gebrokkent engelsk. Det gir en positiv dybde til filmen, når man tar den stadige internasjonaliseringen av landet vårt i betraktning. Allikevel, med et sterkere manus til å begynne med, ville neppe denne kompleksiteten i nasjonaliteter vært nødvendig. Det blir litt som å krydre en biffmiddag til himmels med fjerne kryddersorter, når biffen er og forblir irriterende seig.

«Upperdog» er aldri dårlig, men blir en i overkant banal og selvhøytidelig affære. Hadde regissør Johnsen gått i seg selv og gått hardt til med skalpellen og skrapt vekk det ødeleggende laget med opplagtheter og stemningsødeleggende karakterdigresjoner, ville «Upperdog» raskt klatret på karakterskalaen. Derimot, slik sluttproduktet blir, kan filmen verken anbefales eller roses særlig, nettopp fordi filmens fortellerteknikk er særdeles avslørende for disse svakhetene. Skal du se en tilsvarende norsk film, se «deUSYNLIGE (2008)».