Velkommen til t-banen - en møteplass for alle med sære personligheter

Jeg er uheldigvis en flittig t-banebesøkende. «Strangers on a Train», publisert 18. oktober, utdyper en av flere episoder jeg har kommet over på t-banen. Her følger en typisk morgen for meg på t-banen på vei til skolen.

En gjennomsnittlig t-banetur gjennom hovedstadens vakre tunneller er uten tvil en turistattraksjon. Ikke nødvendigvis fordi skinnene eller veggene er så vakre å se på, men fordi folkene rundt deg representerer de dominerende kulturene her til lands på godt og vondt.

— Brynseng, kommer det fra speakeren.

Endelig kommer banen! 10 minutter forsinket, men det hører med. Den ellers så gode morgenen forvandles brått til ditt livs mareritt når du titter inn på t-banen og innser at drømmen om å få sitte på vei mot byen knuses brutalt. Hadde det ikke vært for de brautende fjortisgjengene som tror de eier alt rundt seg, ville sannsynligvis 10-15 flere personer fått sitte på hver eneste vogn, noe som igjen ville gitt bedre plass å bevege seg på inne i vognen og man ville sluppet å måtte sette «Unnskyld, kunne du tenke deg å åpne øynene, se deg rundt og fjerne deg fra utgangen»-modusen i høygir.

For si meg, kjære medreisende: Hva med å ta litt hensyn til de andre passasjerende?

Et klassisk eksempel som mediene den siste tiden har fattet interesse for, er hvordan folk ikke forstår kjøreregelen ved av- og på-stigning. Tanken er nemlig at man skal slippe alle passasjerende av vognen før man selv går inn. Det betyr at vi skal stå å vente til side for dørene; ikke foran dørene så passasjerende som går av må spre seg i alle vindens retninger fordi akkurat du ikke gidder å flytte deg, ei heller at vi skal, på diskré vis, selvfølgelig, lirke oss inn mellom passasjerende som går ut for å sikre deg den beste sitteplassen ved vinduet hvor du kan ha beinet på det andre setet og som gjør at ingen andre vil sitte ved siden av deg på grunn av mangelen for kollektivtransportens uskrevne regler.

Vi har alle våre forestillinger om hva som er det rette. Uansett forestilling vil man alltid møte andre som ikke er enig og som står hardt på sitt. Og det er akkurat dette som er noe av det mest irriterende med t-banen. Du kan nemlig banne på at det du hater mest her i verden sannsynligvis plasserer seg rundt deg i sirkel kun for å gjøre den nå så dårlige morgenen enda verre. For seriøst — jeg vurderer å utstyre meg selv med saks på t-banen så jeg har muligheten til å klippe i stykker headsettet til alle de tonedøve passasjerende som spiller klassifisert rævmusikk på fullt volum uten noen som helst respekt for oss som ikke orker å høre på høy musikk om morgenen.

Og hva er med at jo tettere folk står på t-banen, dessto mer må de trikse og smatte med tyggisen?

For ikke å snakke om folk som kjøper sin morgenkaffe på Narvesen, men som tar av lokket fordi kaffen ble kald mens de ventet på den forsinkende t-banen og innbiller seg at de har god balanse, men som likevel presterer å søle lunken, men pokker så fargesettende kaffe på et par gensere omkring seg. Og unnskyldning? Beklager, men jeg regnet ikke med at t-banen skulle slakke av på farten akkurat her. Vi er jo ikke på stasjonen ennå!

Jeg må si jeg begynner å stille meg skeptisk til innføringen av de nye t-banene. Ja, hvordan skal det egentlig gå når det blir færre sitteplasser og man manuelt må trykke på en knapp for å åpne dørene? Det er absolutt rom for nye spennende episoder!