Watchmen (2009)

Ønsket og visjonen om igjen å skape en massiv publikumssuksess basert på en tegneserie er tydelig fra regissør Zack Snyder. Sist Snyder sprengte all tilgjengelig maskinkraft fra studioets maskiner var i 2006, da han fullførte årets mest overmaskuline, plotløse blodsprutfilm «300», som effektivt konsoliderte filmverdenes ikke-kravstore seere slik «Scarface» gjorde på tidlig 80-tall. Forskjellen er at «Scarface» har mange andre kvaliteter, «Watchmen» skremmende få.

I alle år har jeg vært genuint opptatt av tegneserier, og store deler av rommet jeg holder til i er fylt opp av tegneseriehefter og -bøker, samt ulike samleobjekter. Enten det har vært norske giganter i form av Pondus eller EON, eller representert ved utenlandske serier som Asterix & Obelix eller Donald Duck — sjarmen ved tegneserier og de unike universene de tilbyr har alltid vært en felles tiltrekningsfaktor. Allikevel har Alan Moores «Watchmen» gått meg hus forbi — om det er sjangeren som har skremt meg vekk kan så være, men det er nå allikevel et faktum. Det samme gjelder også «Batman», så selv om de begge er kjente tegneserienavn, har jeg ikke noe spesielt forhold til noen av de. Det var med andre ord uten forventninger jeg plumpet ned i kinosetet, mentalt innstilt på en visuell orgie klinkekulespredd utover voksne 162 minutter. Superheltfilmer har tross alt for vane enten å imponere enormt eller være gigantiske skuffelser.

Det er vel nå et kjent faktum at voldsomme actionfilmer, gjerne med et eventyrpreg hengende over seg, tyr til svulstige og i overkant engasjerte lydspor for å holde liv i seeren når klisjeene råder som verst. Det er ironisk nok ikke der lydsporet i «Watchmen» feiler som verst, for en rask oppsummering viser at filmen kan by på velkjente låter fra storheter som Leonard Cohen, Bob Dylan og Jimi Hendrix, samtlige valg så absurde og feilplasserte at det egentlig er til å grine av. For når en karakter utbryter noe sånt som at samfunnet er i forandring, spyttes Dylans fabelaktige «The Times They Are A'Changin» ut av høyttalerne. Og som om ikke det var nok, dukket plutselig sjarmtrollene Simon og Garfunkel opp, også de helt merkelige, musikalske valg.

Tegneserien filmen er basert på er elsket av mange, og jeg tviler egentlig ikke. Visuelt ser den nydelig ut, og med litt innsats på lesefronten er jeg sikker på at også handlingen er fengende. Problemet med filmen er — uavhengig av hvor tro den er mot kilden — at film ikke er som tegneserier, og må tilpasses deretter. Da filmen var ferdig følte jeg ikke at jeg var blitt klok på filmens univers, kommet noe innpå karakterene eller fått noen dypere innsikt i hva som egentlig foregikk. For det er et tydelig ambisiøst prosjekt vi har med å gjøre, men for seere som er nye til «Watchmen»-universet, vil denne filmen føre til langt flere stilte spørsmål enn besvarte.

For når alt kommer til alt, er det alt pratet, voiceover-bruken og de filosofisk ladde scenene som kneler dette fra å være bare en mislykket film. For når verken skuespillet er noe godt, effektene er repeterende, slow-motion-scenene søvnfremkallende og musikken fryktelig, kan jeg ikke med noen godvilje se hva det er folk er så begeistret for. Det er mulig folk fascineres av effektene, men hvor spennende er det egentlig …?