Who's Afraid of Virginia Woolf? (1966)

Etter å ha lidd meg igjennom «Who's Afraid of Virginia Woolf? (1966)» i kveld, er det vanskelig å fatte at den er regissert av Mike Nichols, samme mann som året etter kom med mesterverket «The Graduate».

For å begynne med det opplagte: Plottet — om det finnes. Vi følger ekteparet Martha (Elizabeth Taylor) og George (Richard Burton). De er aggressive, kverulerer i det tilsynelatende uendelige og synes egentlig ikke å like hverandre for fem flate øre. Likevel er det tydelig at det er noe mellom de som har holdt og fortsatt holder de sammen — kanskje er det klisjeen om at de tiltrekkes, til tross for enorme motsetninger, som igjen slår til. Det er vanskelig å si. De drikker begge som hester, og det er etter en tur ute at de nå har hentet inn besøk for kvelden, i form av paret Nick (George Segal) og Honey (Sandy Dennis). Så er det bare å hente forsyninger, for det er bare kjedelig dialog de neste timene.

Det handler om alkohol. Det handler om … innbillinger og trangen om å ha hverandre til å utfylle hverandres liv? Jeg er ikke sikker. En så krevende film som «Who's Afraid of Virginia Woolf?» ville vært tjent på å ha vært kuttet ned betydelig, for over to timer med ondskap, krangling og syting tærer virkelig på humøret.

Jeg gjorde flere forsøk på å finne ut hva greia med filmen egentlig var, men skjønner fortsatt ingenting. Jeg antar at det er et forsøk på å dypdykke inn i menneskesinnet, men når den kun kan by på fire karakterer på et begrenset område, er den nødt til å engasjere på alternative måter. Synd er det derfor å kunne melde om at det som kunne vært filmens beste side, blir dens egen fiende. Det føles for omfattende, for repeterende og for hardtprøvdende til at jeg klarer like det. Det minner egentlig litt om «Sleuth (1972)», minus alle dens kvaliteter.

Resultatet er en film hvor absolutt ingenting fungerer. Skuespillet, innlevelsen, framførelsene — alt er i beste fall gjennomsnittlig, men det utmerker seg på ingen måte, store skuespillernavn til tross. Men for all del, dersom du har 130 minutter til overs og føler for å komme i dårlig humør, er det bare å snurre igang «Who's Afraid of Virginia Woolf?».

Vurdering: