World Trade Center (2006)

Oliver Stone har en unik evne til å fange begivenhetene. I krigsklassikeren «Platoon (1986)» blir vi kastet rett inn i et krigshelvete uten like med øredøvende eksplosjoner og skuddvekslinger fra alle tenkelige kanter. I «JFK (1991)» settes konspirasjonsmodusen i høygir og vi serveres en tankevekkende og politisk både engasjerende, oppsiktsvekkende og slagkraftig thriller. «World Trade Center (2006)», derimot, er en melankolsk hyllest til de som ofret liv og helse i den mørkeste dagen i Amerikas nyere historie — 11. september 2001.

Jeg ble fra første scene engasjert og det til tross for at handlingen er kjent for de fleste. Stone har et klart fokus på mot, kjærlighet og kameratskap og sparer oss for politiske avstikkere — de har vi tross alt fått nok av allerede. Budskapet fremmes ved flittig bruk av originalopptak og klaustrofobiske ruinescener. Jeg merket meg også at en del rolige enkeltscener gjorde vel så godt inntrykk som hva f.eks. nyhetssendingene fra den dagen angrepene ble gjennomført gjorde. Spesielt bør scenen hvor kona til John beveger seg ut på gaten ved huset nevnes. En ellers så livlig by er dødens rolig og man ser TV-apparatene i samtlige hus i gaten blinker i kombinasjon med stemmene fra nyhetsreportere på landets TV-kanaler. Kraftfullt.

«World Trade Center» er en ren hyllest til ofrene og de pårørende og scorer høyt på flere plan. For det første makter den å formidle familienes fortvilelse og uvitenhet på en human måte. Jeg tør ikke engang tenke på hvordan en slik film ville sett ut om den ble laget for 50-60 år siden, hvor én eller flere hysteriske damer var en like viktig ingrediens som kjærlighet er i nåtidens filmer.

Kritiske røster har hevdet at dette bare er nok et eksempel på amerikansk filmindustris kynisme og «sanne jeg». Jeg sier det er det stikk motsatte: Oliver Stone tar i bruk det mediumet han er vant å jobbe med og utnytter det til det fulle, men trår likevel varsomt. Det står det respekt av, og jeg har ingen problemer med å varmt anbefale filmen, men har ingen problemer med å se at dette antakeligvis ikke er en film for alle.

Vurdering: