Musikk

We learned more from a three minute record than we ever learned in school – Bruce Springsteen

Musikk. Tygg litt på det ordet. Hva er det første du tenker på? Hip-hop, rap og techno? I så fall kan du slutte å lese på denne siden og rase videre. Du vil ikke finne noe som er av interesse her likevel. Dersom du derimot hører på musikk i form av jazzpregede ballader fra Bruce Springsteen & The Street Band, poesikunst fra den alltid politisk engasjerte Bob Dylan eller fantastisk popmusikk fra 70-tallet – ja, da er du på rett plass!

Bruce Springsteen – Born To Run

Du finner knapt musikk fra nåtidens nyetablerte band i spillelistene mine. Jeg har rett og slett problemer med å finne noe interessant – noe som fenger meg og skiller seg ut i mengden – blant nåtidens produksjoner, og holder meg derfor naturlig nok til det gode gamle – den gangen musikk i all hovedsak besto av rock og pop.

80-tallets new wave-bølge er en interessant retning som jeg har veldig sansen for, men som med alt annet er det viktig med variert smak. Bruce Springsteen er ene og alene den musikkpersonligheten jeg har størst respekt for, og er en stor del av arbeidsprosessen for meg og bidrar effektivt til at jeg lettere klarer å konsentrere meg og dykke inn i den verden hvor jeg sitter og jobber.

Alt av forstyrrende elementer i samme rom utelukkes.

Du er alene.

Det er da man klarer å jobbe effektivt.

Ta f.eks. Springsteens «Jungleland» fra debutalbumet «Born to Run», datert 1975. Dette er på mange måter et mektig album og står selv den dag i dag igjen som kanskje det største rockealbumet verden har sett. Det er her vi møter den unge, uerfarne, viljesterke og engasjerte Bruce som sang etter sang hyler ut den ene velkomponerte tonen etter den andre. Det tar liksom ingen ende; ved siste sangs avslutning er det gode å vite at «repeat all»-knappen er aktivert. «Jungleland» på nevnte skive er noe for seg selv. Den er lang, den er dvelende, den er nydelig og den er musikalsk utfordrende med sine mange sjangersprang; alt fra rolig prat alá Børretzen til jazzsoloer av en annen dimensjon med snarvisitter innom 70-tallsrocken særegenheter.

Men der går også grensen. Hardrock appellerer overhodet ikke til meg og grensen er ørfin: Bruce Springsteen er akseptert, AC/DC er tidvis over grensen. De har en del rockeklassikere å vise til som jeg liker, men enkelte skiver er igjen altfor bråkete for meg. Jeg klarer rett og slett ikke å engasjere meg når musikken er støyende og det ikke finnes noen ren rød linje i kaoset. Man kan liksom trene seg opp til å spille fort og bråkete på en el-gitar, men det krever talent for å synge en sang på en god måte. Der har du også ofte forskjellen mellom hva jeg liker og ikke liker. Alle kan trykke litt på en PC – alle kan med andre ord lage techno. Tegneseriefiguren «Pondus» fra den norske serieskaperen Frode Øverli hevdet en gang at all musikk uten gitar ikke er musikk.

Det er jeg helt enig i …

Konserthistorikk

Artist/stevne Dato Publikum Lokale
Bruce Springsteen & The E Street Band Tirsdag 8. juli 2008 - Valle Hovin
Bruce Springsteen & The E Street Band Mandag 7. juli 2008 - Valle Hovin
Bruce Springsteen & The E Street Band Tirsdag 4. desember 2007 8 500 Oslo Spektrum
Bob Dylan Tirsdag 18. oktober 2005 7 200 Oslo Spektrum
Quartfestivalen 2005 2005 - Kristiansand
Quartfestivalen 2004 2004 - Kristiansand